Redaktør Rannik Halle ble en god venn. Han var på mange måter en imponerende person både i form og innhold. Som redaktør av Høyres Pressebyrå fulgte han norsk politikk på nært hold gjennom mange år. Men etterhvert som han ble eldre, skrev han svært sjelden , så sjelden at jeg tillot meg å spørre hvorfor. Da svarte han;» Jeg har sluttet å skrive fordi jeg har sluttet å mene.»
På mitt russekort i 1957 hadde jeg som motto;» Det er lettere å mene mer og sterkere jo mindre man vet!» Salige Rannik Halle var klok og ettertenksom. Han hadde ment alt om alt og alle som skrivende yrkesutøver gjennom mange år. Han sluttet aldri å reflektere, men kjente altså på at det meste hadde han ferdig-ment nok om. Som sjefsredaktør oppmuntret han sine yngre medarbeidere til ustoppelig å skrive om norsk politikk og samfunnsdebatt. Men selv gikk han omkring og observerte, ga råd og kommentarer mest i forbifarten. ( Hvis han ikke spilte bridge, da. )
Det er en side ved å ha levet lenge, man har hørt det før, man har sett det tidligere, og man blir ganske så matt av å registrere at ungt folk påstår de har oppfunnet noe nytt, at de er de første som for eksempel føder barn, erkjenner at stress og press og tidsklemmen er en del av det moderne livet.(Som om ikke det var ille før – det var faktisk værre før!)
Men det viktigste er at man blir i mer og mer undring over at hvor lite man egentlig har forstått.Jo mer erfaring man får, jo mer ydmyk blir man blir overfor livets tilskikkelser. Man blir følgelig mindre skråsikker og bastant, mer tenksom, kanskje også mer tollerant. Og dermed mindre meddelsom.
Å delta i samfunnsdebatten idag krever ustoppelig oppdatering på aktuelle problemstillinger, utfordringer, utspill og innspill fra menings-mennesker i den ganske verden. Vi teppebombes med nyheter fra alle hold. Verden er liten, men uopphørlig skjer alt og det meste. Vi får vite så alt for meget.
Og det skal vi altså mene noe om, forholde oss til. Typisk for godt voksne mennesker er at de vil gjerne reflektere litt underveis. Det er det ikke tid til! Da blir vi som Rannok Halle – vi slutter å mene.
Så må man også forholde seg til allverdens tekniske dubbeditter hvis man ønsker å mene ut i fellesrom. Hvert år utvikles stadig nye mirakler av skjermer og brett og tastetrykk som det øyeblikkelig forlanges ferdigheter i, som man må beherske, hvis man skal delta i debatt, mene og påvirke. En 4-åring stryker over brettet like naturlig som hun spiser sin pizzamat. Vi eldre funderer og forundres, skeptiske og stive såvel i fingre som i hodet. Det er lett å bli slynget ut av sentrifugalkraften – både mentalt og fysisk.
Er det noe rart at pensjonstilværelsen tilbringes på elvecruise eller golfbanen? Det er trøst og lise, – kanskje en flukt – å gå på stranden ved havet i sydlige egne, finne flate vidder for skitur i dagevis, sitte ved peisen med bok midt på formiddagen – eller som Rannik Halle spille ut sine kort ved bridge-bordet.
Missnøyen er fremskrittets moder. Kanskje er vi blitt for fete om hjerterøttene? Man skal ikke tåle så inderlig vel…………..