En lyspære har gått! Det er enten like før gjestene ankommer eller mot helg etter at butikkene er stengt. Riktignok har noen nærbutikker søndagsåpent med et lite utvalg av standard-pærer. Men for oss som lever i et velutstyrt moderne hjem, er livet ikke så enkelt.
Vi har lenge hatt stor sans for vakre lamper. Vi er tilhenger av stil og form også i den sammenheng. De skinner ikke bare til stor nytte, men som dekorative kunstgjenstander. De er dyre og deilige og er nøye vurdert og plassert slik at rommene får den rette blanding av skygge, mørke og godt lys til å leve med.
Å kjøpe seg belysning i et hjem krever grundig planlegging. Alle årstider må gjennomleves. For finner man en mørk krok, er det ikke bare å smelle dit med lampen. Den kan avdekke motsatt mørk krok slik at man durer avgårde for også der å skaffe riktig belysning. Til slutt blir hele rommer flomlyst og uten spenning og rytme mellom møbler, veggpryd, kunst og vinduer med naturlig lys utenfra.
Mange velger idag å ha spotter i hele takflatene. De kan dimmes og dempes i takt med dagslys og natteliv – alt ettersom. Resultatet er ofte et slags overdryss av belysning som minner om kunstgallerier,lobbyer og hotellrom. Upersonlig og flatt og uten spenn i interiør, stoffer og møbler. Når man også har valgt disse spesial-lampene over malerier, så blir det et slags koseteppe av hele hjemmet hvor man sikkert har hengt opp lag på lag av gardiner foran vakre vinduer slik at heller intet solstreif skal falle naturlig inn. Noen av oss får pustevanskeligheter av innekos og lampetter og tepper, duker og veldige guld-rammer i tillegg.
Men tilbake til vår trang til vakre lamper. Vi er blitt hjemsøkt av straff for denne vår forfengelighet. For inne i disse dyre og utsøkte, designede gjenstander finnes det lysarmatur av underlige slag. I tidligere tider hadde vi bare vanlig lyspærer og vanlig mignon. Diverse styrkegrader hadde de, og som vi lærte oss tallstørelse for ( watt eller volt? ) Vår trang gikk alltid til sterkt og klart lys. Strømregningene bar da også preg av det pluss at vi aldri likte å komme hjem om kvelden til dønnmørk bolig. Det var alltid noen lamper som lyste oss velkommen. ‘
Idag må vi ta med oss hjemmet vårt når en lampe slukner. Nå er det hallogen-rør av forunderlig styrke og størelse. De er forskrekkelig vanskelig å skifte, dessuten. Og så glemmer vi alle faktaopplysninger – det gjelder for guds skyld å ha den utbrente med i butikken. Hjelpsomme unge mennesker bak disken kommer uansett med tekniske, elektriske spørsmål som vi ikke skjønner bæret av heller. Vi står der og koper og er utgått på dato som lyspærer av edel årgang.
I den senere tid har vi på vegne av klodens forurrensning og global oppvarming lært oss å tenke sparing og solidaritet med strømforbruket vårt. Vi blir dessuten tvunget til det med disse nymotens spare-på-strømmen-riktig armatur i de styggeste og underligste utgaver og varianter og som visstnok skal ha lang varighet!
Det tror vi ikke døyten på! Erfaringen vår tilsier det motsatte. De ryker og slukner stadig vekk. Dessuten er de vanskelig å lese seg frem til i innpakning, for lyspære-forskningen har ført til nye koder for styrke og storhet. Ofte hører det til noen tunge kladaser på gulvet som visstnok skal transformere elektrisk kraft fra stikk-kontakti veggen til lampesokkel med halogenlys. Som nevnt – livet er ikke enkelt!
Et langt liv har lært oss at alt er forgjengelig – for det første, og dernest – at spesial-lys-armatur som en naturlov ALLTID i heimen hos oss slukner og dør timen før gjestene ankommer lørdag kveld – uansett.
Som nevnt!