Mesterkokk og restauratør Øyvind Hellstrøm var gjest i P2 Drivkraft. I en time fikk han begeistre oss lyttere med sitt enestående engasjement fra et usedvanlig rikt og langt kokkeliv både i Frankrike og selvsagt her hjemme. Han har blitt hyllet og æret for sin matkultur både på kjøkken og i restauranten. MEN HAN HAR EN UTFORDRING!
Vi var en familie på åtte medlemmer i tre generasjoner – tre av oss var eldre rundt bordet. Vi satt ved Det Indiske Hav i myk tropenatt med stjernehimmel og stigende måne. Vi hadde utsøkt vin og vann i glassene og fikk servert det beste av gourmet-retter.
Vi kunne ikke snakke sammen. Det var et orkester som underholdt. Lydnivået var for høyt. Alle tre generasjoner likte musikken, også vi gamle, men altså – vi måtte rope og mime med hverandre. Man blir sint i munnen av slikt, også.
Hva i all verden – hvorfor må man ha musikk – for det første. Stemmer fra øvrige gjester, dønninger fra revet der ute, palmesus og glade barn som løftet stemmen og blikket fra brettet – det holder som unik innramning. Pluss gleden av å ha hverandre som familie uten å måtte servere oss selv, og så bare kunne snakke om løst og fast i flere timer.
Dernest -det gir selvsagt atmosfære med musikk både som taffelmusikk og som levende orkester. I den indiske restauranten var det etnisk trommer og strengeinstrumenter – det skapte ekte stemning. Og der var lydnivået dempet ( om enn litt monotont i lengden) Og maten ble enda mer etnisk velsmakende.
Man bør ikke reise over land og hav for å bli provosert av lydnivå på restauranter. Stillhet og fløyelsmyk akustikk er etterlengtet av langt fler enn man aner. Alle på Theaterkafeen i Oslo har vært plaget, mer eller mindre, av hvor håpløst det er å snakke sammen rundt bordene. I julebordsesongen gjør det vondt, rett og slett. Og sannelig har de ikke også musikk rundt søylene og under taket. Hjelpe oss alle.
Selv elsker jeg summingen av stemmer når jeg er gjest, særlig på det etablerte stamstedet, men uansett. Trivsel i trengsel, glade røster og god latter, klirring i glass og sko og stoler.
Men restaurantbesøk er noe vi deler med venner og bekjente, familie og klienter. Men det er ubegripelig at vi er invitert inn til den beste mat og de vakre glass med drikke når vi ikke kan snakke sammen!
Tilbake til den imponerende restauratør og kokk Hellstrøm. Når har han noen gang ved sine utallige Tv-opptredener tatt tak i problemet med akustikk og musikk på restauranter? Takk og pris har anmelderkorpset lagt ut terningkast når de skal kritisere , rose og rise mat og drikke-opplevelser på matsteder. Men den godeste Hellstrøm bør raskt og sterkt hjelpe oss med å skape en lydkultur i og omkring matkultur. Det hører ihop ! Det vet jo han. Dessuten er han direkte og ofte brutal mot både kokker og serveringsfolk når noe går galt, noen tar feil i kokkekunst og servering i hans nærhet.
Kjære Øyvind Hallstrøm slå i bordet, si ifra – vi vil nyte i fred med hverandre. Dog med liflige toner der bak, om nødvendig.