10. desember hvert år er å benke seg foran Tv for utdeling av Nobelpriser – i Stockholm og i Oslo. Slik også denne gangen – sist søndag.
Nå vet vi hvem som tildeles hva og hvilken og hvorfor. Det er ingen overraskelser i så måte.
Men likefullt sitter man fjetret . Ikke bare fordi det er grandiost , fordi det er vakkert, med tradisjon kunst og kultur, men fordi det hyller og markerer verdier vi tror på i vår sivilisasjon. . Her presenteres vi for mennesker som har stått for disse verdier gjennom et langt liv i forskningens tjeneste med forsakelser og slit og uendelig tankekraft og tålmodighet. Hva gjelder fredsprisen, handler det om livsfarlig innsats, også hos yngre mennesker , som modig og tappert har gjort verden til et bedre sted å leve på. Litt bedre, i alle fall.
Selv om der deles ut en fredspris, blir det ikke fred. I disse tider er det mindre fred enn på lang tid. I år kjentes det som en varmende livbøye å hylle og hedre en kvinne, en mor , en modig kjempe for frihet i Iran i Oslo Rådhus hvor hennes ungdommer og hennes ektemann representerte henne på en lavmælt og verdig tilstedeværelse.
Jon Fosse er en dikter som kommer fra Strandebarm . Fra enkle kår, fra norske tradisjoner i all hverdagslighet, fra bedehus og naust. hav og fjell og himmel. Sist søndag fikk han Nobelprisen i litteratur.
Mange av oss startet feiringen av Jon Fosse lørdag til søndag formiddag hvor vi fikk følge hans dramatikk, hans kunstnerliv minutt for minutt på NRK hvor de overførte fremførelsen av alle hans dramaer fra Bergens teaterscene som opplesning, Skuespillere satt ( ikke stod!) og leste fra manus. Det var fjetrende med stemmer og ansikter i all nakenhet og ro. Teaterkunst uten teater, drama uten dramatikk. Bare Jon Fosse sitt univers.
Før det hadde vi hørt og sett hans Nobelforedrag fra Stocholm. Mannen som er redd og usikker foran forsamlinger- han satt og leste ikke bare for den intellektuelle elite i salen, men for en hel verden.På dialekt. I all tung ro.
Om man ikke skal lese noe av Jon Fosse eller lese om han. Dette foredraget gir alt. Gir hans liv og hans dikting.
Han avsluttet sitt foredrag med å takke Gud. Har noen prisvinner noen gang takket Gud? Hverken Bjørnson eller Hamsun eller selveste Undset gjorde det. Gutten fra Strandebarm gjorde det.
Av alle begivenheter dette året har man ikke hatt en større og mer gripende hendelse og gave enn tildelingen av årets Nobels litteraturpris til Jon Fosse. For opp av all ufred og all jordens katastrofer og klimafaremeldinger , lidelse og nød – så løftet en dikter fra Strandebarm oss opp,
Og ga oss stillheten og lyset og håpet.
Da ble det 2 fredspriser dette året. Takk Gud.