Som om jeg ikke har nok å bekymre meg for! Min flunkende nye el-bil har bare blitt brukt og innkjørt innenfor Oslo 2 0g 3. Pluss til IKEA på Slependen for å kjøpe kornblanding til mitt rett-i-koppen-brød. Og Bærum sykehus som sjåfør for en datter som skulle fikse et sår. Bilen og jeg har ikke vært på langtur. Før denne påsken.
Min el-bil var en gave fra en eiegod sønn som mente mor måtte ha det siste og beste. Gaven kom i desember. Det er nå april. Det har vært den bratteste lærekurve jeg kan huske. Sensorer durte for det minste snøfall og brøytekant. Det kom stadig nye hilsener på displayet om å passe opp for fotgjengere .Og blinkende kurver om akselasjon til strømforbruk.
Apropos strøm. Å lade bilen på hjemmekontakten var innledningsvis enkelt. Pluggen passet og bilen ble full av elektrisk kraft, Riktignok fikk man ikke ut pluggen, og man håpet på en kraftkar av en nabo som kunne hjelpe til. Men nei – man måtte selv ta grep. Det viste seg at hvis man låste opp bilen først, gikk pluggen ut! Nok en lærdom.
Plutselig kom det en hilsen om at man måtte sjekke tilhengerfestet ! Som om man visste at man hadde det? Jo. Jeg hadde trykket på feil knapp. Min Mercedes-Ida var heldigvis på plass og instruerte pr. mobil! Så om noen trenger å forflytte en campingvogn, kan altså jeg bistå.
Påskefarten med dette miraklet av en hvit flunkende el-bil ble selve testen. Ikke på kjøreferdighet, men på sindig ro og trygghet i sjelen. Alle mine tidligere biler har gått på bensin eller diesel . Å fylle tanken har aldri voldt meg besvær. Jeg vet hvor bensinstasjonene er. Jeg vet å lese hvor mye måleren på displayet viser i forhold til avstand jeg planlegger å kjøre. Aldri tenkt krise fordi jag aldri kjører ned mot lavt nivå. Aldri. Jeg liker å ha full og generøs tank.
Nå har jeg fått lade-angst! Jeg nistirrer på måleren. Vet at jeg kan kjøre 40 mil før bilen dør. men har altså fått skrekkbilde inn om at jeg kan gå tom! At den sluker strøm når det går for fort ( kjører alltid fort!) og tenk om det blir kø og jeg bare står der og bruker stille strøm i det stille! Og Ikke vet man om bensinstasjoner har el-uttak heller. Visstnok kan man søke på app om nærmeste kontakt-tank, men det har man ikke prøvd seg på. Og hvordan gjør man det på fremmed plass og fremmed uttak ?
Før påskefarten tok jeg et intensiv-kurs her i Oslo med hurtigtank ved Majorstuen. Selsomme greier. Vel fant man lader som passet. Men så var det å betale og få kontakt? Nok en læringskurve. Sendte sms på mobil og med riktig Mercedes-app og ditto el-medlemskap som har privat konto innregistrert, så skulle det gå greit. Det gjorde det. På Majorstuen her hjemme liksom.
Jeg skulle kjøre til Larkollen. 7.4 mil. Jeg satt hele veien å fulgte den blå kurven foran meg . Egentlig kunne jeg stoppe og ta en sving innom en grønnsakshandler med gårdsprodukter. Men jeg var livredd for å bruke strøm! Og på vei hjem med nye 7.4 mil hadde jeg tid til å svinge bortom et vakkert sted – men nei.
Nå sitter jeg på min balkong. Bilen er parkert. Alt gikk som en drøm. Påsken ble en velsignelse på alle måter.
Bortsett fra at jeg har kjent på lade-angsten. Det er visstnok et nytt trend-fenomen. Blant oss evig bekymrede og trygghets-søkende bilister i moden alder.
Vi må stå frem. Vi trenger hjelp og oppmuntrende tilrop.