Hvor ofte og hvor lenge sitter man helt stille, rett opp og ned. Ikke med noen stemmer rundt, ikke radio, ikke musikk, ikke med mobil, ikke håndarbeid, ikke med bok og ikke med skjerm, ikke katt eller hund. Bare helt stille i rommet, helt alene.
Det er så mye støy. Ytre støy, støy for øret og for øyne, støy i verden som er ustoppelig på oss. Det blir støy i sinnet og i hodet.
Vel kan man sitte ute ved havet eller i skogen eller i hagen eller på terrassen og være helt stille. Men naturen er der både for hørsel og syn. Men prøv å sitte hjemme, innendørs, alene og for seg selv. Helt stille og oppreist.
Jeg har nå prøvd det. Meditasjon i 12 minutter hver dag i 10 dager. Det er en prøvelse. Men interessant nok – det skjer noe inni meg – i hodet og i kroppen. Det blir mykere på et vis. søvnen også.
Jeg er i en alder hvor man er redd om hukommelsen, for demens og alzheimer. Jeg er skremt av hvor flimrende jeg leser der jeg skraller nedover nettsidene, flagrer gjennom avisene og må kraftsamle meg om boken. Det er noe med konsentrasjonen som uroer meg.
Nå tror jeg ikke et øyeblikk at jeg er alene med denne uro. Selv mine langt yngre venner og bekjente innrømmer rastløst hode og avhengighet av mobil, lyd og bilde. Mange løper det av seg – jogging rister tanker på plass. Ingen ting er sunnere for sinnet enn å gå og gå og gå.
Jeg hørte nylig om en komponist som underviser i videregående skole. Han spurte sine musikkelever om de hørte på musikk ! Egentlig sier det seg selv – jo! om de gjorde! Hele tiden, ustoppelig og alltid. Så spurte læreren om de da bare satt stille, hjemme og hørte på musikk uten å forta seg noe som helst med hendene eller foran øynene. Satt bare musestille. Ingen av dem gjorde det. Neste time ble det bestemt at klassen ( heter det klasse?) skulle sitte ved pultene hele timen uten lov til å gjøre noe som helst. Bare musestille – en hel time.
Noen greide det faktisk ikke. De måtte gå ut, en la seg på gulvet. De innrømmet at det hadde vært stort, rett og slett. Og til ettertanke.
Jeg tar meg i å ha musikk rundt meg, i bilen, mens jeg leser eller strikker eller arbeider med vask og stell. Aldri som i konsertsalen – bare lyttende. Og det teller ikke å legge seg på sofa eller i sengen – man skal sitte aktivt oppreist.
Katolikker har sin rosenkrans, dypt religiøse mennesker praktiserer stille bønn i eller utenfor klostermurene. Da er de stille.
En advokat kom tilbake til kontorfellesskapet vårt og var rystet – han hadde vært i fengselet og opplevd hvordan er glattcelle så ut. Tenk å bli stengt inne mellom 4 nakne vegger uten lyd og bok og mobil, noen der ute og et lite vindu øverst på veggen! Rett fra et drama med seg selv og andre. Mareritt !
Vi trimmer og trener og lever sundt og praktisere yoga i grupper og er alltid i farta med kroppen og sosiale med sjelen. Vi passer på helse som aldri før.
Men kan vi også praktisere stillhet?
Det er også helse, skulle man tro.