KLEDD I HVITT.

Tennis er best på TV!  Å følge en turnering som Wimbledon dag etter dag, time etter time fra privat balkong i Oslo inn på stor flatskjerm i stuen, er sann glede.  Norske sportkommentatorer generelt er blitt mindre hysteriske og mer saksorienterte etter hvert. Billeddekningen er enda mer avansert. Så når man først lever et hjemmeliv om sommeren, kan man oppleve idrettsutøvelse i verdensklasse via moderne TV –   suverent, nært og direkte.

Tidligere var Wimbledon et arrangement som verken hjemlige TV-stasjoner eller avisenes sportredaksjoner interesserte seg særlig for. Riktignok nærmet man seg begivenheten når det gikk mot finalekampen, men både ved start og underveis måtte man søke siste nytt i utenlandske aviser eller skaffe seg abonnement på dansk TV-kanal.

Denne nye media-interessen for tennis skyldes  erkjennelse av TV-mediets  suverene dekning rent teknisk av spillet på banen hvor  utøverne kan følges tett på med all den energi og utfoldelse som topptrenende spillere der og da utøver. Her er det ansikter og kropper, ritualer før og etter, konsentrasjon, jubel og fortvilelse, skrik og grynt, og antrekk og utstyr.  Som Tv-underholdning er personifisering av deltagerne et hovedpoeng for suksess. Men også den geniale arena med banen og regler som hundreårs tennissport basserer seg på, er som skapt for TV-seere. Man skulle tro at de som utpønsket alt dette i sin tid, hadde sett inn i glasskulen og visst hvor fabelaktig  fjernsynsoverføringer fra tennisturneringer egner seg – eller omvendt.

Tennis er tradisjon og ritualer. Tusenvis av tilskuere på tribunen som følger spillet der nede/ute på grus eller gressbanen mellom 2 gladiatorer  har å følge de strengeste regler for applaus, tilrop, jubel eller fortvilelse. Det utøves i moderne masseoppbud av tilskuere en innarbeidet streng disiplin. Man kan sammenligne dette med publikum i en konserthall innenfor klassisk musikk. Ingen må finne på å klappe eller rope eller gi fra seg et kny mens spillet pågår. I en verden av masse-opptredener, med  støy og larm og leven, horder og klaner og hooligans, med desibel musikk og mega høytaleranlegg, så er det et mirakel at tennisturneringer av idag for tusener av tilhengere på tribuner og for internasjonal mediaoverføring og interesse kan foregå i et  dannet og disiplinert arrangement. Som Wimbledon ikke minst og fremfor alt.

Kledd i hvitt må spillerne også være. Her er ikke tillatt pangplagg og fargesjokk. Riktignok har det sneket seg inn en logo på svettebånd og på venstre skulder ( der synes den best når høyrearmen løfter seg for serving.) og på spesialsko og sokker. Kommersen på håndklær og bagger, på skilt i rammeverket rundt er foreløpig dempet og diskret. Når man ser våre strålende skiløpere på medaljeplass, er de teppelagt med reklame på alle plagg både over og under beltestedet og på medbrakt ski og staver, og bak dem står en vegg med sponsorhilsenere.  Tennisbanen er  som et naturlandskap i sammenligning.

Når man blir stor og rik, skal man spandere på seg en billett til Wimbledon for å oppleve alt dette i virkeligheten. Vi bærer alle drømmer om å foreta en spesiel reise i livet, være seg til  land og riker, topper,elver og sandstrender med. Gallerier og katedraler.  Selv har jeg en drøm om å sitte på senter-courten på Wimbledon når storfavoritten blir utfordret av nykommeren. Det må bli manneduell – kvinnene skriker for meget.. Dessuten spiller menn 5 sett  slik at drømmen min kan vare i timesvis. Dessuten er det blitt skyve-tak over den banen så man er garantert spill selv i regnvær. ( håpløst med tennis, det der!)

Andre uke av Wimbledon er igang. Man får haste hjem til balkongen! 

Mot ukeslutt begynner Tour de France !  Sykkel er best på TV hvis man akter seg Frankrike rundt. Følg med!