KIOSK-LIVETS UUTHOLDELIGE LETTHET.

Enten automatsalg eller kiosk-salg  – det er valget når du skal ut på tur med tog, buss eller fly, fylle bensin eller gå på kino. Du må forholde deg til enten eller. Og ikke bare det – velger du kiosk og disk og  handel av dem som står ved kassen, møter du mennesker som ikke kan noen verdens ting hverken om fly,tog eller buss, hverken bil eller bensin og slett ikke  om film.

Alle unge kundemennesker behersker tast-og-trykk-kulturen.De lever opp i en verden av små skjermer og noen store. De holder sine tekniske vidundere mellom hendene, sine display for handel og vandel, for digitalt liv og røre. De kommuniserer med hverandre til alle døgnets tider  på I-pad og I-Phone .Og skal de ut på tur, kan de alle koder for billett, seteplass, pris og tid for ankomst og avgang. I den ganske verden, må vite.

Vi godt voksne derimot liker nå helst å snakke med levende mennesker for service og salg av alle slags tjenester. Vi er ikke blitt helt digitale i vår tilværelse. Ikke ennå, men vi er i farta- vi blir stadig bedre til å kjøpe billett til flytog tur/retur, til å tanke diesel for egen regning pr. Visa-kort, til å forhåndskjøpe oss kino-sete neste tirsdag.

Antagelig er dette fremtiden hvor alt vi må skaffe oss, må  kjøpes på nett. Musikk og bok, klær og sko, mat og drikke – alt kan vi handle uten å være i nærheten av en butikk for denslags, for noe som helst. Dette kalles fremskritt. Dette er demokrati og spredt bosetting, likestilling er det vel også.

Nå hender det at mange av oss likefullt beveger oss mot en disk for å betale vår bensin, for å kjøpe oss togbillett hjem fra Tønsberg, eller en kinoopplevelse . Noen av oss lever et liv med utenlandske aviser og tidskrifter, da må vi virkelig inn i en kiosk for å skaffe oss vårt lesestoff, men da ved en overdådig disk for drops og sjokolade mens betjeningen mest er opptatt med å servere han foran oss et digert iskrem-berg i kjeks..

På bensinstasjonen går vi inn i et marked for varme pølser av alle slag, for pizza og boller, for snop og is og snadder. Riktignok er det noen hyller med frost-veske og polerings-midler lengst inne. Alt er selvbetjening, naturligvis, men de unge i logo-klær bak disken, de kan jo ikke hjelpe deg med bilen din, med kunnskap om verken oljeskift eller vinduspusser eller lyspære. De kan derimot alt om sine pølsevarianter.

På togstasjonen i Tønsberg er det ingen togbillett-luke. Også der må du mot pølse-kiosken hvor pølse-kompetansen er tilstede i motsetning til rutetider og sete-reservasjon for toget til Oslo.

En buss-sjåfør var en mann med godt humør. Han kontrollerte vår kjøpte billett eller solgte oss sin egen fra rullen, vekslet og ropte ut neste stopp. Nå er han taus bak rattet, vi drar kortet, og en innkjøpt røst sier fra om navn på stasjon.

Å gå på kino er å gå i kiosk. De unge bak disken vet alt om kaffelatte, ingen ting om filmen.  Vi leser oss frem mot sal med store tall fra billett med små, alle omkring oss er yngre og bærer store bøtter med popkorn eller kaffe-papp-beger med  lokk med drikkehull.

Vinmonopolet – derimot – er den siste kiosk-frie sone, og det siste handlested hvor betjeningen er sammen med oss og blandt oss kundene på gulvet, mellom flaskene i hyllene, hvor de kombinerer rydde-og påfyll-jobb med utadvendt, glad og vennlig service. Betjeningen elsker å bli spurt om hvilken rødvin til 140kroner som passer til lammesteken. De får blanke øyne når vi ber om skyvehjelp til avgjørelser om hva man skal drikke til bløte kaker. De avslører fagkunnskap om vindistrikt og taniner, om fordeler med ekte kork opp mot falsk. De tar imot bestillingsoppdrag og levere-hjem-tjeneste. Vinmonopolet er en katedral av en god, gammeldags butikk hvor selvbetjening kan kombineres med tilstedeværende ekspertise. Antagelig nyter vi mer vin og diverse drikke enn hva edruskaps-folket har peiling på, takket være denne genuine salgskultur.

På bensinstasjonen fikk et voksent dame-menneske hjelp til både å fylle tanken og skifte venstre bremselys. På kino viste kontrolløren deg veien til høyre og riktig rad, på stasjonen forklarte mannen i uniform at din vogn var den bakerste. TRivsel i trengsel, vennlighet bak disken og forførende anbefaling – det er salgstriks vi faller for.

En automat gir liksom ikke samme form for jubel når en ørliten papir-bit med ørliten skrift spyttes ut i boksen til venstre.