Egentlig burde vi alle leve ett år i taushet. Egentlig burde vi ikke mene, ikke si noe før ett år er gått, alle årstider er gjennomlevet. For når katastrofen treffer oss, vet vi ikke hva vi tenker, føler. Alt er kaos, lammende og alt er gått i stykker.
Først kommer sjokket som i seg selv har sin egen dynamikk, sin egen kraft. Man greier dagen og går til sengs for neste morgen å møte den forferdelige virkeligheten med den samme grusomme sannhet.
Etter hvert kommer så Den Store Styrkeprøven som er å stå løpet. Være tragedien verdig når hverdagen blir hverdag, når oppmerksomheten stilner, når livet skal gå sin gang, og de mange omkring har nok med seg selv.
Mange av oss har erfart sjokket, at livet er ødelagt, katastrofen en sannhet. HVordan greier man seg igjennom?
Ikke er jeg lege, ikke sjelesørger, ikke psykolog. Men jeg er voksen og har erfart. Og ett vet jeg – det er viktig og hele redningen at man må ha noen å holde i hånden, noen å tilhøre, noen å leve videre for.
Dessuten kan redningen være at man ikke har stygge ting i skapet, at man har levet et anstendig liv, at man har verdier å tro på som er større enn en selv.
Ikke vet jeg hvordan de flotte, unge og uerfarne menneskene i AUF som opplevde katastrofen og alle andre ungdom i dette landet, vil greie livene sine videre, Hvordan de i fremtiden vil våge, vil tro, vil satse på at verden er god, at alt går godt, at alt skal kunne ordne seg. Hvordan skal de få mot og ikke være redde?
For ungdom SKAL tro, være optimister, ha livet foran seg. Ungdom SKAL være sterke og ha kraften. Det er hva det vil si å være ung.
Statsmaktene – kongemakten – kirken har holdt mål. Voksen-verdenen har vist seg verdig og vært kledd i sort. Vårt lille land har vi gitt verden Quisling og Breivik. Men vi har også formidlet et blomsterhav. Rose-seremonien med 200 ooo sørgende foran Oslo Rådhus er det vakreste syn verden har sett i moderne mediatid.
Som det står i salmen; Jesus, styr du mine tanker.
Det har vore sterkt å vere vitne til reaksjonar som har kome i ettertid av tragedien,både frå dei som har opplevd den på nært hald og av alle «oss» andre som har reagert med gode tankar og hjertet,måtte det vare !
Dine ord her er sterke og viktige.
Med venleg helsing Marie
er så glad eg fann deg, først på twitter, så her. Du har mykje å gi.
Den artikkelen likte jeg. Globalt opplever vi økende kaos, flere og dypere konflikter, og veldig mange tragedier. Gjennom nyhetene får vi en enorm strøm av verdens vonde hendelser. Det ser ut til at det fortsetter på samme måte. Først ble jeg nedtrykt over å se dette mønsteret. Spekulrete på hvordan egne framtid måtte bli med en slik utvikling.
Verden vil uansett gå sin gang uavhengig av mine gjøremål. Til det er jeg bare så helt ubetydelig, bare en av mange milliarder på denne kloden. Derimot kan jeg påvirke en del mennesker rundt meg og gjøre deres hverdag bedre. Det er en befrielse. Noe mer kan jeg ikke klare.
Likevel vet jeg at slik alt går rundt oss alle i samfunnet og kloden ellers, blir det etter hvert veldig ugreit å være alene med ulike slags utfordringer. Etter hvert innså jeg at det fantes bare en utvei. Den har jeg fulgt siden og ikke angret på. Den veien har vært lang, har lært mye, og hatt en del veldig gode opplevelser. Så når artikkelforfatter skriver «Og ett vet jeg – det er viktig og hele redningen at man må ha noen å holde i hånden, noen å tilhøre, noen å leve videre for.» så er min erfaring den samme. Det finnes bare en som gir den tryggheten, den gleden, sinnsroen og håpet for framtiden. Bekymringer for globalt og nasjonalt kaos trenger jeg ikke ha nå. Oppstår vanskeligheter har jeg en støtte uansett. Og det er alle blitt lovet om man setter sin lit til Jesus.
Beautiful article. Powrful words » Jesus, styr du mine tanker» – my minute to minute parayer when the abyss of dispair is around.