JAKTEN PÅ FRITTGÅENDE FISKE-OG SLAKTEBUTIKKER.

Jeg samler på dem! Fiskebutikker som liggger for seg selv, ikke i kjøpesentra. Det samme med ekte slaktebutikker hvor kjøtt og farse, pølser og spekemat henger i knagger, ligger i disk uten plastinnfatning og i vakumpakker. Og igjen ikke i store mathus med kjøttavdeling, men på gateplanet, gjerne med parkeringsplass rett ved, med dør og vinduer og kølapp innenfor.

En adventslørdag med vind og blæst og mørk himmel selv midt på dag tok jeg avsted i min lille Fiat på jakt etter butikk hvor jeg kunne julehandle slik mat som skulle kunne holde seg frisk og flott til julehelg.

I Oslo finnes en  slaktebutikk på andre siden av byen. Den er av edel årgang. Den skal visstnok være den siste i hovedstaden. Ryktene hadde gått i åresvis- jeg hadde visst om den i lang tid, men først i piskeregn og utrivelig gatevær, for ikke å snakke om sykkelføre, tok jeg avsted. Jeg hadde god tid til å lete meg frem.

Vogtsgate visste jeg om siden jeg både har bestyrt et kinokompleks der og  engang besøkt datter av Albin Hansson, Elsa Brita Marcussen der. Jeg kjente veien, trodde jeg. Det er rotete nok i den delen av byen og ikke enkelt å finne seg frem med egen bil. Men jeg visste jeg kunne følge trilleskinnene. Slakteforretningen skulle ligge i Vogtsgate på høyre side oppover.

Bare det at nettopp trikkesporet var under oppbygging og fundamentering. Vogtsgate var stenkt for oss andre. Dermed ble det en kortversjon av Norge Rundt – ikke skulle man naturlig kunne svinge til  venstre, flere gater endte i sperreskilt eller enveishilsen. Hele Torshov ble inspisert. Godt det var på dagtid hvor man kunne vite himmelretningen. Så gjenkjente jeg selve landemerke på Torshov – oksestauen og der oppdaget jeg parkert også butikkens egne varebiler.  Jeg visste jeg var på sporet.

For en opplevelse! Jeg trakk kønummer 869 og kundenummeret lå på 850 da jeg entret butikken. Men dete gjorde meg bare lykkelig slik at jeg kunne studere bruke ventetiden på å studere både folk og fe. Det luktet ekte kjøtt, noe røkt og mye ferskt. Lokalet oste av effektiv handlekultur på begge sider av disken.

For bak disken var det en liten armada av riktig betjening med riktig antrekk, riktige alder og årgang og riktige ansikter. Noen hadde vært der siden tidenes morgen.Det lyste kompetanse, stolthet og glede. Kundekretsen var langveisfarende, voksent ektefolk, mange menn med huskelapp. Borteste del av butikklokalet var selve fersk-kjøtt- avdelingen hvor juleskinkene lå i stabler og stykker. Svineribbe og lammekjøtt med overgang til fenalår-tilbud i bøtter og spann.  Utvalget av farser og kjøttdeig var enormt. Pølsevariantene var utallige. Så gled det over til bacon, pålegg og posteier. På bakveggen hang vakre skinker og fenalår og krøllete spekepølser.

Det var et syn og en fest.  Trivsel i trengsel – vi i kø og de bak disk var forenet i felles førjulehandel- stemning. Folk visste hva de skulle ha og enda bedre – betjeningen visste det like godt og ledet alle kunder inn i fristelse.  Vi dro kort nærmest i kor. Selv gikk jeg for Gull-priset leverpostei og klassisk juleskinke.

Jeg har lest meg til at nordmenn biler i flokk og rad til Sverige på jakt etter billig ribbe til jul. Siden de tar turen, handler de uhemmet alt annet også.  Toalett-papir skal være så billig! Hvis det er slik at spesialforretninger i fisk og slakt trenger et stort kundegrunnlag fra et stort omegn for prismessig å kunne konkurrere med masse-vare-hus og kjøpesentra med lavere tilbud, så står det ikke på kjørelengde med privatbil. Hva kan det komme av at nevnte slakter i Vogtsgate er den eneste i sitt slag i en storby som Oslo?

Uansett hvor jeg befinner meg i byer i Norge, spør jeg etter bokhandel. ( ikke papirhandel! ) Deretter er jeg på jakt etter byens fiskebutikk eller fiskeutsalg. Og endelig om det er en ekte slakteforretning på stedet!Ikke så mye fordi jeg skal koke og steke på eget kjøkken, men rett go slett fordi jeg vil besøke noe ekte og lokalt på min ferd. Når jeg på min reise til Selje må vente på hurtigbåt fra Florø, går jeg i storgaten og forventer en skikkelig fiskebutikk – vi er jo ved havet! Men nei.

De fleste kjøpesentra har sentra-mat-avdeling med sentra-fiskedisk og sentra kjøtt-disk. Det skal sies at flere har flinke folk som betjener oss, som anbefaler og kan sine ting. Hovedinntrykket fra egne studieturer i disse effektive templer for trillevogner mellom stabler og hyller og stoppesteder ved disse spesialdiskene er likefullt at det er for mye vakumpakker av alt og det meste og betjening som verken kjenner sitt publikum eller sine varer.

Nordmenn på reise i fjernere land lovpriser marked for mat og ost og frukt og grønt. Det er så pitoreskt, så menneskelig, så orginalt og ekte. På samme måte som de samme norske kultursøkere alltid går i kirker og katedraler i utlandet, men her hjemme aldri er å se til gudstjeneste ( bortsett i julen.)

Bondens Marked i Oslo har blitt et lyspunkt. men ellers bør det gå ut en befaling om å støtte opp om slakteren på Torshov og enhver frittgående fiskebutikk, være seg i øvrige norske byer i syd og nord.   De er nemlig verneverdige, de er  kulturinstitusjoner så godt som noe folkemuseum eller operabygg.

God handel!

 

 

 

3 kommentarer til «JAKTEN PÅ FRITTGÅENDE FISKE-OG SLAKTEBUTIKKER.»

  1. Godt skrevet. Greit for oss godt voksne som ønsker å holde liv i slike butikker, MEN min unge sønn er også seriøst interessert i butikker som dette og har dessverre opplevd både i den nevnte kjøttbutikken og i en te- og kaffebutikk å bli møtt av en veldig nedlatende holdning – som ikke akkurat ga ham lyst til å gå tilbake dit. (Av typen «Rooibos er ikke TE».) Da er Gutta på Haugen kanskje mer attrakttiv – med unge butikkansatte.

  2. De store kjedene er pengesterke, og kommer seg inn over alt. På John Colletts Plass i Oslo («Trikkesløyfa»), ble nylig leieavtalen til den 83 år gamle Ullevål Bokhandel og den 15 år gamle Café Abel oppsagt av gårdeier, for å gi plass til KIWI i nesten hele første etasje av den gamle kinobygningen. Eierne kan sikkert høste kortsiktig profitt, mens lokalmiljøet får en forflatning og anonymisering av området.

    Jeg anbefaler deg å se Thomas Hylland Eriksens innlegg om «ikke-ting, ikke-steder og ikke-mennesker», som han holdt under «Markering for kultur på Trikkesløyfa» 25.august 2010. Video av innlegget er tilgjengelig under «Arrangementer» på http://www.kultursløyfa.no/ .

Det er stengt for kommentarer.