Man kan undres – den ene er den fremste akvarell-maler i vår tid. Den andre forfatter med slektshistorisk romaner. salmedikt, biografier, oversettelser og skuespill.
Lars Lerin er hel-svensk, men med nærhet til Norge både i liv og virke. Edvard Hoem er den mest norske forfatter i vår tid – ikke minst med sin nynorske og kraftfulle språkform.
Lar Lerin er lett og leken og lavmælt og ber mest om unnskyldning. Hoem ser ut som en bjørnstjerne bjørson med en storm i hår og fremtoning og samfunnsrøst. . Begge fyller rommet på helt ulik vis. Begge er utagerende og aktive på hver sin arena., sitt univers.
Lars Lerin har nylig åpnet en utstilling her i Oslo. Det var lange køer på åpningsdagen , og hver dag nå fylles de få salene med et publikum som ser ut som Lars Lerin-tilhengere. Hverdagsansikter og politisk ukorrekte – bare stille folk i stille alder.
Edvard Hoem kom nylig ut med en diktsamling., ganske så overraskende. Diktene er sanselige og inderlige og gripende.
Og nå nærmer vi oss likheten mellom de to.
Bildene til Lars Lerin og diktene til Edvard Hoem har det til felles at de er klassiske, tradisjonelle – de slår ikke ut, men inn. De er umiddelbare- tilsynelatende enkle både i teknikk og uttrykk. Men de griper umiddelbart og dypt, uten motstand.
Selv kan jeg sitte i halvtimer foran et av Lars Lerins bilder av en husfasade – kanskje i Paris. Eller et rødt hus der borte bak snøen og i vinternatten. Bare sitte og sanse i stillheten.
Edvard Hoems dikt har rim og rytme slik jeg kjenner på at dikt skal være for meg. Det er egen hjerterytme i min poetiske lengsel. Jeg kjenner på at det er som en lengsel og blir en bekreftelse.
Og til felles har de alvoret. Det farlige beskrives med en slags letthet, -ikke skremmende, ikke håpløst, men forsonende og uendelig vakkert.
De har begge et eget lys over ord og bilde.