Det skjedde litt pø-om-pø. Man noterte som mer og mer nødvendig å se fjernsyn med undertekster. Ikke at man trengte høyere lyd for å få med seg det som ble sagt, men visdomsordene (?) ble borte, det ble mindre stringent og presist og mer ullent. Kanskje var innholdet i utgangspunktet uklart, men man hadde en snikende følelse av at det var en selv som trengte hørselshjelp.
Så ble det da også innkalt til øre, nese hals . Likegodt. På venteværelse satt det bare like gamle folk som meg. Oppmuntrende nok.- alder kan man kalle det. Ikke sykdom. Så kom man inn til spesialisten. Han snakket høyt – veldig høyt.Da ble man plutselig helt frisk. Helt til man kom inn i et lite cellerom med polstrede vegger og en dubbeditt i hånden og ditto på ørene. Man skulle trykke når man hørte noe. Det gjorde man – delvis.
Resultatet var egentlig oppmuntrende, men dog – behov for høreapparat. Basta.
Nå er det på plass. Bak øret. Problemet er at der sitter også brillene. Øynene hadde også blitt eldre siden sist. Det avstedkom nye briller. Til tusener av kroner- snobbete som man er også i alderdommen.
Uansett hvor flotte hjelpemidler og jo bedre hørsel – det viser seg jo at folk snakker like ullent og uklart og lavt . Sånn oss i mellom i hverdagen og i virkeligheten – der er det selvsagt slurv og slendrian, Men det er jo som det er.
På teater og scener såvel små som store, opplever man at skuespillere ikke lengre har den «teater-røsten» som i tidligere tider nærmet seg det parodiske. Man må legge god-øret til og håpe at kropp-språket hjelper. Akustikk orker man ikke å ta opp som tema denne gang. De gamle grekere bygde amfi og tribuner og scener hvor ingen trengte mikrofoner, selvsagt. Idag går skuespillere rundt med små vorter ved kinnet ( mikrofoner) – det er nødvendig for at stemmene skal høres der bak og høyt oppe.
Mitt anliggende er fremfor alt NRK både Tv og radio. . I tidligere tider måtte man stå opp til en diksjon-test.
Nå vet de ikke hva ordet betyr – virker det som. I tillegg har Norge som statskanal innført fri flyt av dialekter . Også i riksnyhetene. Rikt og riktig hvis man kunne fremføre budskap med klar røst og stringent uttale.
Her en dag var Thorvald Steen gjest i bokprogrammet på NRK P2 .Han har den vakreste stemme man kan ønske seg. Forfatteren har forøvrig selv lest inn alle sine bøker som lydbok Velsignet være. Thorvald Steen er klok både i form og innhold.
Han ble etterfulgt av en nyhetsoppleser. Hun kom fra en så sjelden del av landet . Med ditto dialekt. Men det var en vrien jobb å forstå verdens elendighet ( som om det ikke var ille nok ) – men hun løftet verken ordene eller uttalen pluss en usedvanlig spiss stemmevariant.
Det var Thorvald Steens skyld – Hun var ikke til å tåle.
God helg til alle. Kanskje hører vi for mye – rett og slett.