Folk kan nå gå tilbake til kontoret, til arbeidsplassen, til fellesskapet. Det er lov!
Debatten går om nå dette er så bra? Ikke at det er helsefarlig, sånn smitte-sett. Nei – om det ikke er mye bedre å ha fleksibilitet, at vi selv kan få velge, være mer i heimen, for oss selv, få ta hånd om barna og hunden og ektefellen også. Vi vet jo selv best om vi jobber effektivt her eller der eller begge deler.
For meg er det ubegripelig ( kunstnere fritatt) . Jobb er best på jobben, skole er best på skolen.
Selv savner jeg fortsatt det å gå til kontoret. Etter avsluttet sjefsjobb kjøpte jeg meg inn i et kontorfellesskap. I et anfall av økonomistyring ( dårlig med inntekter) kom jeg til at det ble for dyrt – jeg hadde jo et helt privathjem for meg selv. Selvdisiplin skulle det ikke stå på – jeg skulle ha kontortid i heimen.
Jeg savner kontorfellesskapet. Å ha noen å møte i hverdagen, noen som venter, noen å spise lunsj med, noen å rådføre seg med både når MACen gikk i svart, når noe ellers var vrient enten så vel praktisk som privat. For ikke å snakke om når noe skulle feires! ( Det ble 5 bøker av oppholdet. )
Arbeidet er envelsignelse, sa min mor. Pave Frans sier det gir verdighet. Selv sier jeg det er viktig å tilhøre flokken, være forpliktet til bedriften, til butikken eller til mannskapet enten det er på havet eller i luften, på veien, på laboratoriet eller bak disken.
Individualisme og selvsentrering står i kontrast til solidaritet og plikt for noe utenfor seg selv eller større enn en selv. Mye tyder på at tiden vi lever i strutter av ego, av oss selv og vårt. Debatten om hjemmekontor tyder på det. Vi vet best selv.
Som kinodame med ansvar for en hel kinobedrift, var det viktig å lede flokken, de ansatte både i direksjonen som de ute på kinoene – få de med meg hvordan og hvorfor vi skulle utvikle oss. For å oppnå det måtte jeg kjenne folkene mine. Vite at personalsjefen hadde klassisk gitar som pasjon, se ansiktene til de nærmeste når de hadde det godt, ta å bomme en sigarett med Sissel på sentralbordet. Hvordan kan man lede en drift mot oppgang og fremskritt når medarbeiderne er på skjerm eller på hjemmekontor? Begeistre dem , rose og rise?
Petter Stordalen har ropt det ut med hele seg – han kan ikke være sjef med hjemmekontor eller selv på hjemmekontor. Jeg husker fra «Oda Fyr» boken til Ingebrigt Steen Jensen om å være i fellesskap, lede og delegere. Det var historien om de to menn som sitter og hakker stein ved et steinbrudd. En mann kommer forbi og spør: » Hva gjør du, gode mann?» Svaret var at han satt og hakket stein. Så gikk samme spørsmål til den andre mannen om hva han bedrev. Svaret var» Jeg bygger en katedral.»
Vi skal bygge noe stort sammen. Det kan vi ikke oppnå ved å sitte på hjemmekontor.
Antagelig blir det hjemmekontor i fremtiden. Det har kommet for å bli, sies det. Fremskrittet må frem. Visstnok.