Man blar og blar og flakker avsted. Morgenavisene er start på dagen og helt nødvendige. På kontoret glir nettavisene lett unna. Kanskje er man på et venteværelse hvor magasinene er tidtrøyte. Rastløsheten merkes svakt som en uro.
Det er da man lengter etter lesero, fordypelse og tung konsentrasjon. Å lese bok er å være stille, har noen sagt. Plutselig sitter man midt på blanke dag og er igang med boken.
Motivering kan være så mangt. Den skal være sterk for å legge tilside gjøremål i heimen eller på kontoret. Å sitte ved pulten midt i arbeidstiden med en bok, synes umoralsk. Vel kan man bla i faglige tidskrifter, PC-skjermen kan rulle og gå med liksom jobbrelatert informasjon, og ingen sjekker om man legger kabal eller tar inn snadder fra nyhetsbildet. Hjemme er det stryketøy eller brødbaking – selv en trenet pensjonist kjenner dårlig samvittighet ved å la alt bare utsettes på en mandag for å fortsette etter rolig søndag med boken man er henfalden til.
Jeg er henfalden til Bomann-Larsens siste kongebok ÆRESORDET. Motivasjonen for å lese bok hos meg henger veldig ofte sammen med aktualitet. Jeg blir stimulert av å få med meg siste nytt,boken alle snakker om. I disse media-tider går det fort unna. Det er ikke mange dager før neste lansering av ny sensasjon. Så valg av lesestoff i form av nyhet må nok ligge dypere enn som så. Uansett nyhet, man merker seg hvorvidt omtalen ikke minst går på den litterære verdi. Det bør være utslagsgivende for å sette igang. Man orker ikke lese dårlig skrevet bok – selvsagt!
Det er individuelt hvilket tema som interesserer den enkelte av oss. Tor Bomann-Larsen har levert 4 tidligere , storartede bøker om vår norske kongefamilie som jeg ikke har tatt innover meg og lest. Hvorfor nå denne siste variant?Antagelig ligger stoffet så nært opptil samfunnsaktuelle problemstillinger mer enn rent historisk kongestoff at det var det som trigget min leselyst.
Jeg stod plutselig i bokhandelen den dagen alle media var opptatt av ÆRESORDET og fant ut at sandelig, den skulle jeg kjøpe. Dyr og tung og omfattende som den var, vurderte jeg et øyeblikk om min egen kondisjon i lesning skulle kunne holde igjenom hele 700 sider. Det har hendt så ofte at jeg har falt av etter kort tid og de 100 første sidene for så å la boken ligge på vent sammen med øvrige prosjekter av tykt, verdig format og innhold – skammelig nok.
Siden ektefellen har samme – om enn ikke i enda større grad – interesse for historisk, politisk litteratur som meg, så tok jeg med boken i truimf til vår daglige samvær på eldresentret for å vise mannen hva jeg hadde for dristig og viktig lesestoff.
Det vakte jubel og glede som ble forsterket ved at jeg startet med å lese høyt fra boken for oss begge der og da. Vi ble begge fanget inn av forfatterens gode formuleringer og levende skildringer. Det ble en hel times høytlesing.
Leseglede kan inntreffe i hele 3 varianter; 1) man sitter med boken i stillhet for seg selv, 2) man hører på lydbok eller opplesning på radio og 3) høytlesning for en man er glad i.
Lykken er å bli oppslukt av en bok. Det er som å få en venn. Den ligger og venter der hjemme, og man kan ikke fort nok få satt seg ned. Velsignet er da den tykke boken som aldri tar slutt og som man holder igjen på når det går mot de siste kapitler.
Lydbok er bilkjøringens luksus-bonus. og som gir sjåføren senkede skuldre i kø og kaos. Pluss at ektefeller samlet om litterære verdier, slutter og krangle om trafikk og andre uhumskheter på vei hjem fra hyttehelg.
Det er forunderlig hvordan en bok vokser seg videre og forbi ved å høre den opplest. Særlig av forfatteren selv som plutselig trer frem fra det trykte ord til å entre skuespilleriet. Jeg har ofte hatt pustevanskeligheter i møtet med Dag Solstads skrivekløkt. Men når han leser opp for meg på radio, blir jeg fengslet av hans litterære kraft.
Den tredje leseglede-variant er å selv lese høyt . Formuleringer, detaljer, hele fortellingen blir ny og mer. Man vektlegger som oppleser ordene på en annen måte enn når man farer ned gjennom sidene for seg selv.
ÆRESORDET til Bomann-Larsen er ekteparets daglige høydepunkt. Opptil flere timer deler vi felles kunnskap, felles litterær jubel og kan befeste vår livslange tilhørighet til verdier i samfunnet. Mange ektefolk har som basis familie og hus og hjem. Kanskje har det vært hobbies som har fastspikret dem til hverandre. I vårt fellesskap har det vært politikk og samfunnsengasjement.
På det vakre rommet på pleiehjemmet får ekteparet hver ettermiddag besøk av både konger og statsråder og en hel verden av begivenheter . Samværet vokser ut over tid og sted. Bomann-Larsen ‘s siste verk gjør rommet til en katedral.
Løp og kjøp!