Klær skaper folk, sies det. Idrettsgallaen avslører at så ikke er tilfelle.
Våre idrettsutøvere fremstår på sports-arenaen som gjennomtrente, velskapte mennesker. Hud og hår skinner,smil og øyne skinner – særlig når de vinner både over seg selv og alle andre. De er erkesunne og målbevisste, vakre og vellykkede.
Men så blir de invitert til premie-utdeling i fest-antrekk! I galla!
Da sitter vi andre der og bivåner de samme seierherrer og damer i festantrekk og jubelbrus, heder og ære i gallakvelden. Det må sies – vi unner dem alt! Det seirende mennesket! Vi beundrer dem, grenseløst. Vi for vår del har kropp og sinn preget av alder og tapt ungdom. Noen av oss prøver av alle krefter å henge med i hverdagssslitet med helsestell og trening. Men unge idretts-stjernene funkler av sunnhet og velvære med hele seg, ustoppelig i uendelig kappestrid. Vi morsjonister i moden alder blir bleke og avmektige i sammenligning. ( Vi gjentar; alder er kropp – ikke tall. )
Inntil våre idretts-forbilder og unge idoler må kle seg i fest, i strass og fløyel, silke og epaljetter. Rett foran våre TV-øyne på årets stjernespekkede festforestilling – der og da faller de igjennom. Riktignok er kvinnebeina lange, slanke og perfekte nok. Midjen er så smal at den rett og slett ikke er der. Friidrettskvinner har magemuskler så harde som stål – kan vi tydelig se. Langrennsdamene utvikler arm-og nakkemuskler som strutter av kraft. Skøytegutta har lår som ingen smokingdress anno 2012 har buksemål for. Antrekk galla går galt.
Håndballjenter i VM-rus blir plutselig spinngale sminkedamer i glitterkjoler og stroppløse gevanter. Langrenns-vakre skapninger får gullkjoler som er alltfor korte. På død og ramme alvor skal de vise seg med skuldrene bare og ryggen naken, innrammet av mørk fløyel.Gutta misstrives i for vanskelige dresser og for stive skjortebryst og vet ikke riktig hvordan man ikke-knapper en innsvinget jakke. Hårsveisen blir stivklistret og slipset feil.
Foran dem står en diger og usunn marsipan-bløtkake med norske flagg,navn og årsnummer eller så må de frem på podiet og motta en pokal som ikke er pokal, men et forunderlig seiers-trofe i anstrengt symbolikk , glass eller støpjern. En gjennomtrenet kropp blir plutselig klønet og ubekvem bare ved synet. På vei opp og ned til forhøyningen og de heller voksne æres-utdelere kan de nesten ikke gå normalt, de beveger de seg uharmonisk og klosset i syltynn og spiss lakk.
Slitsom morskap er ikke minst de uendelige champagneglassene de unge på død og liv skal skåle i. Takke meg til flaskene som jubelbruses og sprøytes over alle tilstedeværende. Eller råbarkede fotballgutter som tar ølboksen til munnen.
Galla er grusomt. Kongelige har det innlagt fra barnestadiet og kan faget. Dessuten har de folk til å hjelpe seg med både glidelåsen i ryggen og tiaraen på hodet. Filmstjerner har det som jobb. De elsker den røde løperen og flørter åpenlyst med kamera og alt folket der de beveger seg i sponsor-diamanter og utlånt Armani-antrekk.
Selv får vi panikk bare ved tanken. Hvordan gjør man det? Siden vi – om ikke helt har gått ut av tiden – , så er vi velsignet nok mest ute av sirkulasjon hva gjelder spillvilt selskapsliv. Vi trives best – ikke i treningstøy – men i dannet tweed. Nå holder det for oss i vår tid på jorden.
Klær skaper IKKE folk av idrettsutøvere. De behersker treningsdrakten med svette og søle, hårtjafs og logolarm rundt pannebrasken. Drakt og kropp går i ett. Vakrere antrekk finnes ikke.
Klær er noe ganske annet.