Det har gått flere døgn siden Erna Solberg gikk av som norsk statsminister – det har hun vært i 8 år. Litt av en prestasjon.
Vi som er vokst opp under en hele verdenskrig, vi trodde at alle statsministre het Einar Gerhardsen. Alltid. Og siden vi også dengang var høyrefolk, hadde vi lite vi skulle ha sagt. Vi ba liksom om unnskyldning , vi.
Det var derfor vi kjente på det som et mirakel der vi satt på galleriet på Stortinget og opplevde i september 1963 at en Høyremann John Lyng ble statsminister rett under våre øyne. Og at selveste Einar Gerhardsen der og da gikk av. Under over alle undere.
Sånn har vi hatt det, vi som samler på statsledere som ikke er fra Arbeiderpartiet. Det hender jo innimellom med herrene Willoch og Syse – men altfor sjelden spør man oss.
Nå i oktober 2021 reagerer vi sterkere på det skifte med Erna Solberg ut og Gard Støre inn. Vi liker det ikke, men bevares – vi er for demokrati og også at makten skifter. Skjønt akkurat nå sitter det langt inne. Noen av oss er dårlige tapere.
Erna Solberg har fått stor takk og hyllest og blitt vurdert av alle politiske eksperter for sin rolle og sin innsats. Selvsagt. 8 år i stolen, øverst ved bordet og med flere samarbeidspartier av ujevn styrke og vilje benket rundt – at hun har maktet det i gode og onde dager er en bragd. Landet har hun ledet og nå gått fra bordet med trygge og gode resultater Det er all grunn til å takke henne.
Selv vil jeg bidra med å fremheve en sak som Erna skal huskes for og som må stå med gullskrift i historien.
Da landet ble stengt ned i mars 2020 pågrunn av pandemien, var det en dramatisk avgjørelse. Regjeringen Solberg tok beslutningen. Grunnen til at Norge og vi alle kom oss så godt gjennom denne unntakstilstanden og at vi nordmenn fant oss så lydige i den, at vi adlød – det skal statsminister Erna Solberg ha æren for. Hun administrerte sitt lederskap med å uopphørlig selv stå frem med informasjon og begrunnelse samtidig som hun delte podiet med sterke og menneskelige ministre på rekke og rad.
LIkeledes fulgte fageksperter fra departement og direktorat mer enn lojalt opp, tappert og trygt. Uke for uke, måned etter måned, og alltid med en politisk ledelse, en minister fra helse og lovverk, arbeid og skole. Ernas regjering var synlig og kontinuerlig på radio og TV. Vi ble styrt, bredt og kompetent og tillitsverdig. Bare så det er nevnt – i Sverige derimot hvor alt gikk ganske så galt – der var politikere bare innom, på visitt. Embetsverket og byråkratene tok seg av folk og smitte, død og elendighet.
Det er noe med Ernas trygge vesen. Hun er som Angela Merkel – dønn stødig på foten, og ganske så vanlig, som en av oss, imponerende saklig og nøktern, lar seg aldri vippe av pinnen.
Og ikke vet jeg om noen statsledere i den ganske verden som har et så mildt ansikt. ( Jo Nelson Mandela!) De fleste har sinnarynker og tungt alvor mitt i fjeset. Erna utstråler mild vennlighet. I internasjonale fora, på reiser i all verdens riker og land har hun sin egen profil. Ikke bare fordi hun snakker så utmerket engelsk og fransk men fordi hun innbyr til dialog og imøtekommenhet bare med sitt kroppsspråk og sitt ansikt.
Akk ja Høyre har ingen statsminister lengre. Erna er over – for denne gang.
Stor takk, gode kvinne.