Begravelsen var vakker. En eldre herre ble fulgt til graven. Han hadde levet et godt og langt liv på jorden. I tråd med de beste tradisjoner, god arv, godt miljø og med en aldri sviktende plikt-tjeneste både overfor for familie, slekt og samfunn, var han en høyst respektert mann, elsket av sine og en kjær og trofast venn. Han var yrkesaktiv til det siste. Han var en kulturpersonlighet. Han hadde forvaltet sine rike ressurser med klokskap og nøysomhet og i aller høyeste grad, med stor integritet.
Alle kom i god tid til bisettelsen. Alle var kledd i mørke klær. Kirken var vakkert og stilig sommerdekorert slik det høver seg ved en hellig og seriøs seremoni. En ytterst profesjonell og diskret stab fra byrå geleidet alle på plass, tok seg av medbrakte blomsterhilsener og kort, utleverte program og hjalp til med ekstra sitteplass siden kirken ganske snart ble mer enn fylt av pårørende og venner og kollegaer. Det var meget stille og meget høytidelig.
Det var en kristen begravelse. Salmer og musikk var valgt i henhold til dette. Presten holdt en personlig og oppriktig tale ved båren og foredro det kristne ritualet slik kirken tilsier . Den eldste sønnen hilste sin kjære og avdøde far på en dypt personlig måte uten å bli sentimental og dermed med stor verdighet.
Når forsamlingen av sørgende og dypt berørte mennesker, mange i høy alder, de aller fleste med forankring i norsk kultur og dannelse, med dype røtter i samfunnet og godt borgerskap og trofast arbeidsinnsats, – når vi alle skulle SAMMEN fremføre Herrens Bønn, Fader Vår – ja så var forsamlingen stille, dempet, ja, nærmest taus. Det var bare noen få av oss som gjorde som vi var lært, vi ba bønnen høyt og klart.
Hva skylders det? Ikke skal man granske hjertene, ikke skal man dømme den enkelte, ikke noen. Vi har alle vårt både på jorden og kanskje i himmelen. Men det gjør meg urolig at en slik forsamling ved en slik anledning med en slik bakgrunn IKKE ber Fader Vår høyt og sterkt ut både som en personlig bønn, men også som en deltagende, religiøs handling slik det høver seg vår kristne tradisjon ved en bisettelse i det hellige rom.
Vi sang «Så ta da mine hender» og enda sterkere » Deilig er jorden». Det gjør vi jo. De kan vi, og det gjør godt både som fellesskap og som troende.
Men hvorfor ikke å løfte stemmen opp og frem med Fader Vår, – bønnen, vi kan og vet og som vi er sammen om og er glad i ?
Merkelig.