DIALEKT I SORG OG GLEDE.

Det er to av oss – professor Vinje og jeg som mener østfolddialekten er ubrukelig i høytidelig offentlig sammenheng, men ellers til bli glad av. Vi har begge ment den også er stygg -det burde vi ikke ha sagt. Selv trenge jeg nesten politibeskyttelse etter å ha hevdet det i møtet med østfoldinger i et debattprogram om tema. Herr Vinje har nok selv kjent på behov for skuddsikker vest. Stygg / pen – beskrivelse skaper storm.

Min kjære og nær venn Georg Apenes var fra Fredrikstad og kunne snakke skjære , pære dialekt.Selv vokste jeg opp i Sarpsborg. I muntert lag snakket vi både om data-kunnskap og om film og kinoproblemer hvor vi brakk løs på bred østfold-dialekt. Det ble som om vi stod på en scene i en folkekomedie. Der er det østfolddialekten er suveren – der er det ellevill moro, ille moro, som vi sier det.

Men hverken datadirektører eller kinodirektører kan enten det gjelder offentlig opptreden om dype samfunnsutfordringer med overvåking og inngrep i privatliv eller det er åpning av en festforestilling med velkomst-tale på gulvet på Colloseum – da kan vi ikke snakke med den bredeste og folkeligste østfolddialekten. Det går bare ikke. Vil blir ikke tatt seriøst.

Og stå ved en båre, holde avskjedsord til en avdød offentlig person eller selv en kjær og nær person – man kan ikke da bruke østfoldsk ordbruk og stemmeleie. Det går slett ikke. Det blir pinlig, Det blir folklore og lokalkomedie i kapellet.

Som student måtte man ta eksamen i fonetikk hos professor Ernst W. Selmer. Vi som kom fra Østfold, vi visste at den eldre herre kunne ha stor overbærenhet med oss ved muntlig eksamen hvis vi hadde en særdeles interessant dialekt.Det hadde vi jo ikke – sammenlignet med frodige og virkelige storslåtte norske dialekter ellers fra i landet. Vi hadde de brede l -ene og ellers lite å skryte av. To av oss var fra Sarpsborg og hadde fått et hint om at det var selve uttalen av navnet på byen vår professor Selmer ville være interessert i. Det viste seg å slå til. Sasssborg eller Ssssasborg ble tema og professorens levende interesse der og da. Jeg slapp unna med å måtte utlegge fonetikkens øvrige saksfelt. Jeg var ikke særlig god, for å være ærlig.

Professor Selmer besøkte søndager byens mange kirker for å forske på hvorledes prestene uttalte Fader Vår og andre faste liturgiske bønner og tekster ved høymessen. Som forsker var han først og fremst opptatt av fonetikken, ikke om det var uttalen i og for seg. Stygt eller pent? Neppe. Men helt sikkert klarhet og diksjon. Respekt for samtale og kommunikasjon i menneskelig samvær var hans fagfelt og hans vitenskap.

Dialektbruk i det offentlig rom er dagens hete debatt-tema. Vi må få være oss selv. Dialekten vår er vår identitet, også når vi er nyhetsformidlere i NRK, f.eks.

Derom strides de lærde. Mon tro om de nå er så lærde – eller som det heter i Østfold om de er så gørrflinke.

Kjør debatt!