Det norske folk ser TV. Det norske folk leser aviser. Men hvorfor anmeldes ikke TV-program i norske aviser regelmessig og profesjonelt?
Seriøs kultur-journalistikk dekker litteraturen. Konsertlivet har sine kritikere. Scenekunsten både på teatret og på opera vuderes grundig og regelmessig. Konsert-livet – både det tunge og det lette – blir gjennom-analysert.
Den politiske tungindustrien blir gjenstand for ekspert-behandling fra media og i media. Sport og spill er det store spetakkel og fyller skjermer og avis-sider daglig, ustoppelig også av kritikere, selvsagt.. En fotballkamp overført på TV varer i timevis både før og etter av pent-kledde herrer ( og innimellom en kvinne som snakker fort på bergensk) som utdyper tung/lett-samtale om mål og middel, strategi og fremtid ved den overførte ballbehandling på banen.
I sommer satset NRK enorme summer og ressurser på Sommeråpent som gjestet kysten av landet både nord og ned. Hvorfor i all verden ble ikke dette konseptet eltet og knadd av kyndige forskere som kunne ha gitt oss tusener av lisensbetalere og seere lærdom og tanke om hva vi hadde opplevd og eventuelt ikke hadde opplevd både på land og i sjø?
Søndagskvelder på NRK 2 går «Fra Hovedscenen» med ballett, opera, konsertliv fra den ganske verden. For alle kulturinteresserte er dette programmet uvurderlig både i form og innhold. Senest i går aftes fikk vi oppleve åpningsforestillingen fra det storslåtte nye operahus i St. Petersburg. Uhyre interessant ikke minst som en anskueliggjøring av russisk ballett-tradisjon opp til vår tid. Sangrollene med røtter i også russisk karakter gjorde inntrykk. Mesterdirigentens egen fabelaktige utøvelse kom på oss bare slik man kan følge mesteren nettopp på TV. I salen bakfra ser man jo aldri det geniale uttrykk! For mange av oss – antagelig tusener – ble forestillingen et høydepunkt i denne høstens kulturliv.
Men hvorfor kan vi ikke få en grundig analyse og ekspert-kommentar til en slik begivenhet? Sammenlignet med hjemlige forestillinger i Den Norske Opera eller i Konserthuset, eller i Stavanger eller Horten for alt vi vet, blir publikumsopplevelsen i kvantitet minimal mot antall seere en søndagskveld på NRK 2 – vil jeg tro.
Hvis vi måler kvalitet i kulturopplevelse, er det en annen form for vurdering. En håpløs vurdering, for øvrig. Å være tilstede der og da hvor kunsten blir skapt, i rommet, i øyeblikket, i fellesskapet er uovertruffet. Uten tvil. Men TV er kommet for å bli, også som likeverdig kultur.
Jeg leser The Spectator år etter år. Ikke minst for på den måten å følge engelsk kulturliv med magasinet velsignede penner, sine kommentatorer på politikk og samfunnsliv. Kulturspaltene er av samme unike kvalitet og gir visdom i hjertene og fryd for sjelen. Vi mange her hjemme som alltid kjenner på at London og England er vårt annet hjem på jord, vi sluker også alt som omhandler britisk TV. Nordmenn er for alltid knyttet opp mot engelsk film og engelsk TV. – og ikke bare fotball og politikk.
The Spectator som er et ur-konservativt tidsskrift, dekker følgelig de viktigste TV-program. Først og fremst hjemlige egne produksjoner – og de er mange. The Spectator har forstått kultur-verdien av fjernsyn. I den redaksjonen er TV likeverdig billedkunst, opera, film og konsertliv pluss i særdeleshet det skrevne ord – litteraturen! –
Landets ledende aviser unnlater å dekke det norske folks behov for å vurdere sine egne seer-opplevelser på fjernsyn.
Husk vi er mange!!