DEN UENDELIGE HISTORIEN.

Det er ikke å anbefale å bli bundet til rullestol.

Nok engang opplever man det nedverdigende og ytterst sårende å måtte konfronteres med offentlige etaters rigorøs regelrytteri.

Ektefellen blir hver bidige onsdag hentet av eiegode venner som møter opp på hans pleiehjem, kler ham for uteliv og triller ham ut til hans egen Mercedes med rampe bak og parkeringstillatelse for funksjonshemmede i vinduskarm. De skal avsted til møtet i felles Rotary-klubb – noe som gir ektefellen stimulans og oppdatering på en form for normaltilværelse tross fullstendig pleietrengede alderdom. Ikke bare er møtene i seg selv uvurderlig glede og nytte og påfyll, men fremfor alt og det meste – vennekretsens trofaste støtte og hjelp i snart 18 års fortvilte handikapp-liv, er kanskje det mest rørende og varmende i denne sammenheng. De er sjåfører og løftere og trillere, de hjelper når det regner eller snør, fyller diesel når det trengs, de serverer og støtter i kaffe/smørbrød-inntak. I vår familie er det en triumf i livet å vite denne usedvanlige «gutte-solidaritet» hver eneste onsdag år etter år som kommer ektemann, far og bestefar til del. Rotary-kultur på sitt beste – det sier også alt om vennlighet og dannelse og medmenneskelighet.

Så kommer eksemplet på det motsatte:  bilen som er stor og velegnet for rullestoltransport, må i 3 minutter i vinterhalvåret med is og snø stå parkert delvis på fortau i og med det er en ganske farlig og skummel skråning når ektefellen skal trilles ut der bak. Hele møtetiden står den lovlig parkert,l selvsagt.

Onsdag for noen uker tilbake står så en parkeringsvakt og beskuer hjelpsomme venner som varsomt triller den funksjonshemmede møtedeltager ut av bilen for deretter umiddebart riktigparkere Mercedesen på henvist tillatt plass. Parkeringsvakten iler til ikke bare for å utføre noteringsarbeid, men samtidig kort og bryskt påpeke at operasjon ut-trilling på fortau var STRENGT forbudt. Det stod i loven, må vite. Der og da ble tillagt kr. 500,- i bot!

Vår eiegode venn og sjåfør som alltid opptrer lavmælt og dannet, påpekte at ingen trafikkant verken kjørende eller gående hadde problemer med vår operasjon. Og fremfor alt – det hele tok 3 minutter, det var sikkerhetsgrunner for den funksjonshemmede ektefelle som tilsa manøvren og at det da umulig kunne gjøre samfunns-skade og  tilnærmet landssvik å hjelpe et skadet medmenneske på denne hyggelige trilletur.

Vi har nidkjære parkeringsvakter. Det har vi alle erfart. Sure penger må vi i farten ut med der vi har sneket til oss en snarvei inn i en butikk med bilen på gaten og feilparkert der ute. Akk ja – dumt og galt, selvasgt.

Men vi har lest fra media om drosjesjåfører som hjelper en gammel stakkar hjem fra sykehus, løfter og støtter opp mot døren, men må i få minutter stå med 2 hjul på fortau. De for bot og trusselbrev.

Overnevte tragedie ble ikke mindre da hustruen ringte opp Miljøetatens konsulent Larsen som hadde fått en klagehilsen fra vår Rotary-venn og ridder, som umiddelbart ble avslått og kortforklart at loven gjelder for alle! Og det i hele landet – må vite! Larsen snakket over telefonen som fra en annen planet. Kort og kald og avvisende var stemmen på hustruens småmuntre påvisning av urimeligheten i saken. Han avfyrte sine besvergelser. Det var ikke opptil han å tolke eller avvike eller vise hensyn til noe som helst fra noen som helst. Regler var til for å overholdes!

Da hustruen slo innpå at Larsen kanskje kunne fremme forslag på en lov som forbød folk å bli funksjonshemmet likegodt, så var svaret kort at det hadde ikke han noe med.

Sant nok.