På 80-tallet red vi i Oslo på en urbaniseringsbølge. Det ble plutselig inn å gå på kaffelatte-kafeer – de dukket opp rundt hvert kvartal. Videre slo Oslo til med nybygg av kinoer – noen av oss var ansvarlige for det. Det var en tid hvor man kunne rulle ut røde løpere som alle fulgte med på hvem som spradet der. Det var en synlig kulturelite og ellers kjentfolk ( liker ikke kjendis-ordet) fra politikk, næringsliv, forskning og kirke. Vi var plutselig ett folk hvor mange kjente mange og var her hjemme for det meste.
Til tross for Nei til EU – så ble uteliv og kulturliv veldig europeisk. Særlig var det stas med fransk film – noen av oss var ansvarlig for det også. Men sannelig ble det også gjensyn med god engelsk film . Spansk og italiensk, russisk og tysk – alt var plutselig filmkunst igjen og kinokultur ble status.
Det kom storveies besøk av Depardieu flere ganger, Pierre Richard sogar, og Joseph Losey ( som hadde gjort europeer av seg ) , Ben Kingsley, , russeren Nikita Mikhalkov ,Sir Richard Attenborough ,Kenneth Branagh , datteren til Haldor Laxness – Milos Forman – storartede verdensnavn i fleng! Den Andre Filmen ble kult – den som ikke kom fra Hollywood. Det ble en dannelsesreise å se » Moliere» av Ariane Mnouchkine – 4 timer lang film med innlagt pause og fransk vin på Gimle kino.
Som resultat av denne nybølgen av kontinental livsstil ble det stort å bli invitert til ambassade- mottagelser generelt og nasjonaldager spesielt. Det gjeveste var Den Franske Ambassade – 14. juli. . Ingen fra kulturlivet eller den offentlige kjentefolk-eliten turde reise på ferie før 15.juli. Man måtte synes og klinke vinglass og sikre sin urbane status.
I den vakre villa på Drammensveien flokket vi oss sammen ut i hagen etter høfligst skrevet oss i gjestebok og håndhilst på ambassadør med frue. Der i hagen møtte vi hverandre på faste plasser år etter år. Vi nikket og hilste og konverserte – på norsk – Og fikk bekreftet at vi var der hvor alle var.Noen av oss hadde franske ordener – diskret i knapphullet- det var jo sommerantrekk hvor kvinner hadde sin dressjakke nettopp av den grunn. Det var Arne Hestenes og Wenche Foss, sannelig selveste Per Aabel, Brikt Jensen og Thoralv Stoltenberg, Knut Wigert og LarsRoar Langslet. Bare noen nevnt, andre ikke glemt.
I samme glansperiode startet for alvor hagefesten i Aschehoug villaen. Den fant sted i sen august hvor kultureliten var tilbake i Oslo. Forlagssjef Nygaard stod klar på singelen og hilste til de grader på samtlige menn og kvinner. Ingen hagefest kom i nærheten av dette fenomenet – ingen sommerfest har kunnet måle seg med denne hverken før eller senere.
Idag har alle tenketanker, forlag, mediehus sin junimarkering. Det har gått inflasjon i fenomenet. Pressen gidder da heller ikke å rapportere dette lengre . Aschehoug-kvelden ble dekket i Dagsrevy og bilder av de mest flatterende forfattere fikk prege ikke bare «Se og Hør » , men også de seriøse kulturavisene på følgende dager.
Også Oslo-teatrene og Konserthuset hadde sine røde løpere hver gang det var stor premiere hvor kjentfolk kom i vakre klær. I Folketeatret ble det aldri helt stas med Operabegivenhetene – også av den prosaiske grunn trengte vi en nye opera!
Av større bredde og sterkere farge ble det rullet ut røde løpere – skapt begivenheter – i Bergen ved årets festspill i ofte regntung mai. Alle visste hvilke store navn som spilte Griegs A – moll. Alle fulgte Kong Olav på løperen.
Videre hadde man Høstutstillingen i Wergelandsveien og i Kunstnerens HUs, må vite. Det var bruduljer om ikke på løperen så innendørs hvor store navn hadde blitt mindre eller refusert. Og hvor installasjoner ble stor kunst og malere hadde helt nye navn. Kjør debatt!
Nå er det så mange røde løpere! Ustoppelig og. derfor umerkelige. Store navn kan ha store bokstaver, men er det store personligheter?
Det var en tid hvor sjefer var sjefer – alltid hørbare og synlige. Nå er ansvar blitt out-sourcet og kommunikasjonsdirektører og media-eksperter og taleskrivere mysser rundt. Hvem som kommer gående på løpere ( som forøvrig kan være gule og regnbuefarget ) – interesserer de opptredende selv.
Nå har også sporten tatt over – om ikke å ut-rulle røde løpere, så i hvert fall å prege de største sendinger, de største og mange sidene og de største kjendisene med de største bankkonto.
Vi er en sports-nasjon , vi med. Det er på tribunen vi tar bølgen og kjenner på varmen fra leirbålet. Det gjør godt – på sitt vis.