Hva kommer det av ? Jeg har sluttet å være opptatt av 8.Mars – kvinnedagen. Feminisme derimot slutter jeg aldri å engasjere meg i . Skjønt i min fase i livet blir jeg nok mer utfordret og provosert over aldersrasisme og fravær av respekt og aktelse for de eldste i samfunnet. Mer det enn kvinnesak.
Dette året gikk demonstrasjonstoget med faner og bannere som handlet om likelønn og abortsak og kvinnehelse og mangel på jordmødre og selvsagt nå overgrepet på det ukrainske folk. Det var jo krig på ordentlig.
Jeg fulgte med, men altså på avstand. For aldri har jeg gått i demonstrasjonstog , men i media ble Kvinnedagen markert med debatt og diskusjoner. Skulle bare mangle. Men der var temaene også de samme – unge og voksne kvinner hadde fortsatt mye å sloss for og strides om.
Helgen derpå ble jeg sittende å se BABEL på Svt – mitt favoritt-program om litteratur, et talkshow. Der hadde Jessika Gedin et direkte intervju med forfatterinnen Isabel Allende. Den nå eldre forfatterinnen med over 20 romaner bak seg, hadde kommet med sin nyeste bok VIOLETTA. Der sitter forfatterinnen og sier rett ut : feminismen har gjort en stor feil. Den har glemt de eldre kvinnene. De har glemt å skildre alderdommen som kan være svært vanskelig for kvinnene. De blir usynlige og uviktige. . Vår sivilisasjon er fokusert på fremgang, ungdom og skjønnhet. VIOLETTA er en doku-roman med Allendes gamle mor i hovedrollen. En mor/datter skildring hvor aldring er bakteppet.
Nettopp, tenkte jeg.
Vi eldre kvinner er nemlig fortsatt kvinner. Vi har fortsatt en morsrolle – bare det! Vi er mødre til vi går i graven. Men aldri blir vi invitert inn i en debatt om forhold mellom mor og barn . Aldri. Å være mor til voksne barn, til sønner og døtre utvikles og forandres gjennom livet. Det ligger i mors-genene å ville verne og ha omsorg for egne barn – alltid, livet ut. Derfor er det en utfordring når man kommer i alderdommen å måtte selv be om omsorg og hjelp. Det strider mot vår tyngdelov og kjernekraft som kvinne. Dette skildres sjelden eller aldri. Det snakkes det ikke om!
Videre har vi forholdet til menn, til følelser, erotikk og seksualitet. Her utvikles en annen form for tilhørighet og nærhet og berøring i alderdommen. Naturlig lengsel og begjær har ingen øvre aldersgrense. Den har bare en annen form for flirt og nakenhet og spill. Og eldre kvinner finner sjelden yngre menn. De er enker ,dessuten. Menn dør gjerne først. Selv om de har funnet en yngre partner.
Det snakkes og debatteres ensomhet blant unge mennesker. Deres sjelekvaler er drivkraft i kunst og litteratur. Men også som samfunnsproblem og tema for psykologisk forskning.
Men husk – det er aldri større dramastisk fallhøyde i livet enn å miste sin partner og ektemann som man har levet livet med tiår på tiår , har barn og barnebarn med og hus og hjem og gård og grunn. Den sorg og alenehet og forlatthet tas nesten som naturlig. Det kalles sorg, bunnløs sorg. Er det noen gang i livet man trenger psykologisk hjelp, er det da. Men nei – er du gammel så skal du bare tåle det. YNgre generasjoner mister også sine nære, men da er det en fremtid , et håp der foran.
Omsorgsrollen hører til kvinnerollen. ( selv om menn stadig tar større del i fellesskapet). Når menn blir eldre og trengende – hvem er det da som selvsagt skal stå bi? Hustruen – det forventes.
Bestemor-rollen er også et tema som burde debatteres. Bestemor skal ha fyldig grått oppsatt hår, gå med forkle, være der hjemme og være barnevakt til enhver tid. Vel, vel – her har mye skjedd- bestemor kan være travel yrkeskvinne, dessuten bedrive utstrakt sosialt liv og ofte befinne seg i Syden eller på cruise. eller på golfbanen -( det tar 5timer.)
Feminismen har en øvre aldersgrense . Såvel på 8.mars som i debatter året rundt – det gamle kvinnemenneske er aldri tema.
Sånn er det. Vi må lese VIOLETTA av Isabel Allende.