Som ledd i 40års-markering av Den Norske Filmfestivalen ble vi fra fortiden hanket inn til Haugesund for å kaste glansen vår. Hele 6 kulturministre fra dengang da gikk sammen med nåværende ministerinne på den røde løper for verdenspremiere på KON TIKI. Det var både flott og rett og riktig. Filmen ble ikke mindre av slikt oppmøte, må vite.
Selv hadde jeg takket ja til begivenheten nettopp for å suge inn øyeblikkets forventning og spenning i å overvære første-gangs-visning av en gigantsatsning. Som nær venn av filmskaper Espen ønsket jeg å kjenne på » forløsningen» – pluss å mingle sammen med norsk film-og kino-liv etter applaus og trampeklapp. En sirkushest kan ikke stå imot lukt av sagmugg!
Vi satt stripyntet i kinosalen og måtte vente på filmen i lange drag fordi der skulle tales og jubileres og hylles og hilses. Takk og pris for trente folk og stram regi på denslags. Omsider ble lyset dempet, scenegulvet ryddet for flygel, talerstol og mikrofoner. Dermed smalt det igang! Voldsom lyd som man først etter halvtimen hadde fått innstilt sin personlige hørsels-skalaen etter. Nevnte det i forbifarten for Espen Regissør som selv hadde ønsket et høyere nivå! Ante det vel – slik var det alltid i «gamle dager» også.
Norsk verdenspresse har utbassunert at KON TIKI er storslått og vellaget. En avgått kinodame med erfaring fra 9000 filmpremierer og hundrevis av norske, noen bittesmå og enda flere passe-store og enkelte mesterverk – bør kjenne straks forskjell. KON TIKI i 2012 blir stående og gående som en norsk begivenhet. Og en internasjonal mulighet. Bare det!
Film må treffe tiden og planken. KRISTIN LAVRANSDATTER ble en forlenget del av Olympiaden på Lillehammer i 1994 som skapte norskhet og nasjonalfølelse. Dermed ble filmen en seier som vi idag i ettersyn ikke helt kan forstå. For egentlig er det 2.gangs påsyn som gjelder. Holder filmen den testen, er den virkelig god. Men 100%suksess kan skapes av 75% vellagenhet – HVIS den treffer i tiden.
KON TIKI vil trekke alt folket til seg fordi den er strålende underholdning, teknisk briljant. Den treffer ikke minst voksenfolket som endelig kan mimre og dyrke sin egen tid på jorden med Thor Heyerdal fra samme generasjon. Alle aldre og kjønn kan juble mot vågsomme helter, maskuline menn som satser absolutt alt! Likestillingsgutta som triller barnevogn og skifter bleier blir pusslete og parkert. Sports-atleter blekner i denne sammenheng. Nordtug settes på tribunen. Thor Heyerdal og hans mannskap dokumentere fra sangen » Dø om så det gjelder! »
Derfor er KON TIKI verd billetten.
Hei Ingeborg
Jeg leser i Aftenposten i dag at du mener det ikke er noen grunn til å klage over personframstillingen i Kon-Tiki. Klage er det liten grunn til, men bør vi ikke diskutere det?
Blandingen av fiksjon og fakta i litteratur og film engasjerer meg veldig for tiden, og jeg synes altså det er problematisk. Jeg har skrevet om det på min blogg flere ganger, nå sist om Kon-Tiki. Min konklusjon er at omkostningene for familien kan være for store når folk så vidt er døde før de blir portrettert. Vi så det i «Harry og Charles», vi leser det i Cecilie Engers bøker: «Himmelstormeren» og «Kammerpikene». Et annet poeng er at spillefilmer «based on a true story» ofte er den eneste informasjonen folk flest, de som ikke leser historisk faglitteratur, får om et emne, – og da vil filmen bli sannhetsvitnet. For mange vil Herman Watzinger bli stående slik han ble framstilt i filme.
Kunne de ikke bare skrevet en av de anonyme ut, og diktet opp en figur av det slaget de trengte for å få fart på historien?