OLSOK – SETT FRA MALIBU.

Det var 4. juli i 1985. Som gjest i et hjem ved Stillehavet i en villa i Malibu hos en filmprodusent og hans venner fra bransjen, oppegående og intellektuelle mennesker – ble vi opptatt av hvordan man feiret nasjonaldager i diverse europeiske land.

Som eneste norske rundt bordet kunne jeg stolt og glad konstatere at mine amerikanske venner meget godt visste om 3 timers barnetog som hilste vår monark på Slottsbalkongen . Filmfolk har sans for det spektakulære.

Men så begynte jeg å fortelle om Olsokfeiringen i min hjemby 10 mil sør for hovedstaden . Jeg beskrev hvordan mine foreldre tok oss med til ruinparken hvor det var kirkeruiner fra år 1115 og et kapell i kopi av en middelalderkirke , en klosterhage og hvor byen hver Olsok markerte det faktum at Olav den Hellige grunnla byen i 1016. Hvert år ble det holdt gudstjeneste der den sommerkvelden.

Der satt man ved Stillehavet, det var fyrverkeri og himmelhøyt spetakkel fra Los Angeles . Men jeg beskrev der og da noe jeg alltid hadde sett på som noe lavmælt og ekte nok,. Olsokfeiringen i Sarpsborg lå litt i skyggen av Nidarosmarkeringen , en slags statshemmelighet. jeg tenkte bare så livlig og levende jeg kunne – å fortelle mine venner rundt bordet om en beskjeden norsk tradisjon fra en beskjeden norsk famiileoppvekst.

Jeg glemmer aldri hvordan mine amerikanske ,ressursterke venner , rike og vellykkede i en global filmindustri ,satt med store tinn-tallerkner til øyne og i stille undring hørte meg fortelle. Det var som om de ville ta på meg som altså bare kom fra en liten norsk by med ruiner fra 1100-tallet. Å vokse opp , feire og markere en kristen, historisk tradisjon med så dype europeiske røtter – det betok disse filmmenneskene.

Jeg har aldri vært så stolt av byen min. Og min oppvekst som da jeg satt Malibu den kvelden. Jeg måtte altså så langt og tilfeldigvis i det selskap for å se perspektiv og verdier jeg hadde tatt for gitt. Til ettertanke.

Det er Olsok i dag i 2024.

Velsignet være.

UTENDØRS – BOK ER BEST PÅ ØRET.

Det hente i de dager da vinden stod på som værst og solen skinte like godt – at man søkte ly på balkongen. Naboskapet var bortreist. Håndverkerne hadde tatt bilene og reist til hjemlandet sitt. I min bydel var det folketomt. Som på landet, liksom.

Riktignok har man evig ferie, men så leker man ferie likefullt. Gjør ferieting. kanske ingenting. Jo man følger med på sporten, selvsagt. Slitsom nok. Men i en vond og forferdelig verden kan det kjennes befriende og gledelig å gi seg hen til sykkel, tennis og fotball. ( snart er det Olympiade) Edel kappestrid (?)

Politikken derimot – skremmer. Og den dundrer inn enten man vil elller ikke. Og man vil. og det setter seg som et alvor i all feriekosen.

Tilbake til balkongen. Å gjøre ferieting er å lese bok. Som i bokhandelen som på Storytel og Fabel -Man kruser innom for å la seg friste av ny bok. Som om man ikke har hundrevis fra før.

Plutselig – Erik Fosnes Hansen har skrevet boken TYSKLAND PÅ 200 SIDER, Jeg visste jo det, han er en favoritt og dessuten har boken fått glimrende anbefalinger. Hvorfor ikke lese den? Jeg lasten den ned på min mobil. Vipps så var den på øret.

I 2 timer satt jeg og » leste» om Tyskland .Erik er ingen historiker , men en historieforteller. Det var som om å sitte under et kateter i feriemåneden juli. Endelig kunne lære noe nytt, kjenne seg intellektuell midt i all sommerkos og nytelsemodus. Man var jo et tenkende menneske!

Jeg har historie som fag. Jeg ble for alvor smittet av faget ved at jeg i gymnaset i Sarpsborg hadde landets beste foreleser i faget i rektor Georg Klem som var Kong Haralds foreleser også . Hva har ikke den gode lærer betydd for oss i livet!

Jeg kan alt om Tyskland – trodde jeg.

Inn til Erik Fosnes Hansen satt ved siden av meg på balkongen og lese høyt for meg fra sin grundige, levende historiebok.

Jeg er underernært på tysk språk , tysk kultur og tysk historie og samtid. Det blir så mye Ukraina , Gaza og Trump. Det blir altfor mye angloamerikansk i media.

Erik gir oss Tyskland tilbake, trekker frem de lange linjer, kulturnasjonen Tyskland som krigsnasjonen har fortrengt. For en befrielse.

I likhet med Torgrim Eggens bok om Berlin som jeg slukte for 2 år siden- har sulten etter min europeiske tilhørighet bare blitt forsterket.

Lydbok er redningen i lyse døgn hvor man må ta vare på norsk sommer. Tunge ekte bindsterke bøker er ikke så enkelt å holde i hånden, ikke enkelt å bruke øynene på heller – i alderdommen – utendørs,

Med mobilen på skulderen eller rett for hånden og propper i ørene – for en lykke. Å lese er å være stille. Å lese er å lære.

Jeg er halvveis i boken til Erik Fosnes Hansen. Han er invitert tilbake på balkongen for å lese høyt for meg mens jeg drikke en stor kopp te.

FOTBALL OG MANNFOLK.

Det er liketil å tro. Her har vi kvinner i generasjoner klaget over at mennene våre er tause og tagalle. Ikke snakker de om følelser, ikke har de følelser, ikke viser de følelser. Det er en hel verdenslitteratur om dette både i dikt og prosa.

Riktignok kan mennene våre juble og leke og vise barnslig sider når de er med barna sine – særlig de minste både i parken og på trilletur og i heimen. – De viser faderlig omsorg, heier og pusher sine håpefulle litt eldre på banen, på trening og i skisporet. Og de gråter når moren deres er død. Og hunden.

Men mellom oss voksne, oss ektefeller – der blir de tillukkede og kun praktiske og greie nok i hverdagen. Tar sine plikter, støtter og deltar og er med på fest og høytid og ferier og familietreff. I gode og onde dager.

Men de snakker jo ikke med oss! Sånn på ordentlig om hvordan de har det – egentlig!

Husker Erling Kagge fortalte at han en dag skulle av gårde å treffe en god gammel venn fra studietiden som han ikke hadde sett på mange år. Han fortalte det til sin kjæreste, gikk avsted og kom hjem etter 3 tiner . Da spurte kjæresten om hvordan lunsjen hadde gått og om hvordan det stod til med vennen. » Nei, et snakket vi ikke om» var svaret fra Erling.

Nå vet vi hver bidige dag at mennene våre har følelser. Vi ser det på Tv . Vi ser det under EM i fotball fra Tyskland. Ikke bare skriker de, de gråter og jubler, klemmer og kler seg utagerende og gir av hele fulle seg. Før ,under og etter . 2 ganger 45 minutter .( pluss ekstraomganger og straffespark)

Voksne vettuge mannfolk ( og noen flinke kvinner) snakker om fotballens lover og regler, om stjerner og primadonnaer, om trenere og tradisjoner. De kan alt om høydepunkt fra år tilbake. De dyrker sine udødelige helter og kan alt om de nye stjerneskudd. De mener og mener om dette unike spillet mellom 2 fotballlag og fotballnasjoner som om dette er verdens aller viktigste hendelse akkurat der og da.

Paven har sagt av alt verdens likegyldige temaer, er fotballen den aller viktigste.

Vel har vi kriger og Trump og flyktninger og klima – og et skremmende Kunstig Intelligens- fenomen som tar bolig i hjernene våre. Men ikke noe for fotballfolket er viktigere enn VAR . (VIDEO ASSISTANT REFEREE.) Altså en videodommer som levende fotballdommere kan får assistanse fra når de skal ta viktige beslutninger under kampens hete.

Her går voksne fotball- fans helt av skaftet. De diskuterer som om VAR er fotballens død eller tvert imot fotballens fremtid og redning. På ramme alvor. I timesvis. For eller imot! Ja eller nei.

Norsk politikk skal ikke begynne en ny «Norge inn i EU-kamp.» Den vil splitte oss. Vi trenger å stå sammen.

Å diskutere VAR er enda farligere. Den debatten vil ødelegge oss. Intet mindre.

NRK stanset sitt oppsatte program i går etter en 8.delsfinalekamp for å bruke timen på å diskutere VAR. Uviktig er Dagsnytt 18, Dagsrevyen må komme senere eller et annet sted.

Som enkefru og begeistret sportsinteressert gammel dame nyter jeg min travle dager foran skjermen. I en forferdelig verden gir det jubel å se noe så henrykkende morsomt og samlende ufarlig som tusenvis av elleville fotballfans.

Og dessuten få bekreftelse på at mannfolk HAR følelser, er lekne og gale og sosiale – på sine tribuner og med sine egne koder.

Hvem vinner EM mesterskapet 14. juli? Ikke vet jeg.

Jeg går etter utseende.

ALDRISMEN MØTER FEMINISMEN.

Helt tilfeldig fikk jeg et tips om en bok og et forfatterskap og et ungt og sint kvinnemenneske. Hun liker ikke å høre at hun er sint. Det gjør ikke jeg å høre heller. Men vi har begge en rettferdig harme i oss hva gjelder samfunnsspørsmål – og det er da bra. Det er en både sunt og viktig. Dessuten har vi begge selvironi.

Marta Breen er forfatter og journalist . Hun er 48 år – det er ungt for meg. Hun har skrevet mange bøker – jeg startet med OM MUSER OG MENN. Det er en tung dokumentarisk beskrivelse om kvinner offentligheten, om kulturmennesker av begge kjønn som hindrer kvinnene i å skaffe seg et eget rom.

Jeg opplevde at boken gjorde meg sint på en stimulerende måte og så lærte jeg så meget! Og i en høy alder kjente jeg på et fellesskap med forfatterinnen . Jeg likte å se inn i hennes argumentasjon i dagens klima for selv ha vært feminist den gang da. ( Stiftet Høyres Feministgruppe på 1970-tallet. nemlig. )

Jeg slukte boken. Og fortsatte med FØDT FEMINIST -HELE NORGE BAKER IKKE.

Det er litt pinlig at Marta Breen har vært meg fremmed.Men fordi jeg i min alder er mer opptatt av aldersdiskriminering og mangel på alderdomskultur, så har jeg søkt bøker mer i den retning enn ungt opprør og kvinners søken etter likestiling, lik lønn og tariff , morsrolle og sex og samliv.

Marta Breen skriver lengt mer nyansert og reflektert om feminisme enn som så . Hun inviterer inn i en dialog med sitt forfatterskap , og mitt poeng er at når en eldre kvinne som meg blir invitert inn i denne dialogen så er det ikke bare personlig glede for meg som leser, men også en utstrakt hånd fra forfatterinnen om kanskje like viktig å forlenge feminismen inn i tema alderisme!

Feminismen stanser liksom ved fylte48 år. Da er tema plutselig borte. Hvis man for eksempel skal diskutere morsrollen, blir aldri en mor over 38 år invitert til å delta. Som om man ikke er mor til man går i graven! Dessuten er det både i dette tema som tema feminisme generelt uhyre vesentlig at man får perspektiv både fra ungt folk som fra folk med erfaring og historisk, etisk perspektiv . ( det kommer med levet langt liv!)

Aldersdiskriminering er skremmende. Eldreomsorg, og mangel på pleie og stell og all verdens elendighet der, er resultat av mangel på respekt for de eldste og mangel på alderdomskultur i vår del av verden. I samferdsel , i arkitektur, i møbelindustri, i byrom og kunst- og kultur-hus, lyd og bilde. Vi dyrker ungdom og styrke . De eldste blir de siste og sitter nederst ved bordet. De kloke mennesker! De vise menn ( og kvinner) er skulte verdier i fellesrommet. Begrep fra en annen verden.

Noen av oss holder det gående. Det burde være mange av oss.

Men vi trenger Marta Breen . Til så lenge kan vi lese bok.

Anbefales.

JEG HAR VÆRT PÅ DEICHMAN!

På høy tid for en Oslodame å komme seg til det nye store bygget i Bjørvika, men alder trenger planlegging av transportetappen. Derfor først nå – en tirsdag i øs pøs- hverdag. Medbringende rullestol og trille-assistent for at husets alle etasjer skulle kunne oppleves . HC-parkering for bilen ved sidevegg viste seg ledig. God start på besøket.

Bibliotek er innendørs-tilværelse. ( til så lenge !) Så valget var enkelt. Nå eller aldri. Det viste seg at hundrevis av andre også hadde funnet ut det.. Yrende turister, besøkende og brukere – i alle aldre og tungemål.

I min generasjon er biblioteket et begrep – en katedral for bøker og bokverk og såvidt aviser og magasiner. Man har et indre bilde av store mørke rom med søyler og tunge trapper og hyller i flere høydemeter. Og den absolutte stillhet. Selv ved resepsjonen hvisket man stille frem sine spørsmål og leverte med all dempet stemme også sitt lånekort. Det var lesesal og pulter , selvsagt. Men ikke en lyd der heller. Mitt oppvekstbibliotek i Sarsborg var slik. Mitt barndomshjem var ikke intellektuelt . Vi leste bok, men samlingen var heller slunken. Biblioteket ble et hjem for en vitebegjærlig ung pike.

Som student ble det Nasjonalbiblioteket. Der var alt klassisk og stille dengang. Husker kjente forskere og selveste Halvdan Koht var stadig ved skranken og fikk ærbødig hjelp før de gikk til skulte litterære skatter og arkiver ett eller annet sted.

Nå var det Deichman i Bjørvika. Det nye Deichman .

Gjett om det var anderledes. Etter innledende svingdør var vi i et mylder av lys og liv og mennesker. Men det var stille mylder! Der er noe fenomenalt med akustikken. Vi måtte gå først for materielt næringsinntak og fant en kafe. Nok om det.

Så begynte trilletur og rullestol i heis. Det er noe med å kjøre bil i en by hvor man selv ikke sitter ved rattet.Man vet ikke helt hvordan man kommer frem og hvor man er. På Deichman var jeg i alle etasjer, men ikke spør hvor. Assistenten visste vei.

Det var så mye mennesker – mye ungt folk som leste, det var grupper -kollokvier ? – det var dype stoler , det var lesende åpent landskap av kunnskapssøkende folk. Mest studenter, tror jeg .

Plutselig var jeg ved en avdeling hvor jeg kunne få oppdatert mine syferdigheter! Siste nytt i symaskiner. Det gikk selvsagt også stille for seg. Der trykket de på blunket også te-skjorter med det budskap du ønsket å flagge med på brystet.

Det mest merkunderlige inntrykket var etasjen hvor det var baby-bibliotek-avdeling. Der stod en skog av barnevogner og rundt på gulvet krøp bleiebarn og kastet rundt seg passende babybøker mens pappaer trygt fulgte med. ( Få mødre forøvrig!) !5 parkerte barnevogner måtte rullestolen komme seg forbi. Og lang kø i heisen.

Men stadig var det små stillerom – åpne avlukker med behagelige sitteplasser hvor ro og fred ga konsentrasjon.

I en etasje var det korkonsert! Hyggelig nok, men alvorlig talt- der går vel grensen ?

Det eneste jeg ikke fant ut av, eller gleden ved eller verdien av – det var bøkene ! . De var der, bevare meg vel. Hylle på hylle, skilting og tema og antagelig et system. Men ved denne anledning ble det rom og lys og utsikt og stemning og arkitektur og trillerunde. Menneskemylderet av kunskapssøkende i et åpent landskap ! Dagen lang. Og gratis!

Som med Nasjonalmuseet – det nye Deichman må man bruke et liv til å oppleve. ! Byens eget folkebibliotek !

Det er enormt! I form og i innhold., mål og mening.

Bok er best på Deichman.

GENSERVÆR – 2 spesielle forklaringer som ikke har noe med hverandre å gjøre.

Min mentor Saul Zaentz – filmprodusenten -var en usedvanlig personlighet. Født i USA, men av europeisk og jødisk herkomst.Han skaffet seg rikdom og hell som plateprodusent før han ble filmprodusent på livstid. » Amadeus» – «Den engelske pasienten» » Tilværelsens uutholdelige letthet » og Gjøkeredet» er hans mesterverk. Han hadde eiendommer i Italia og Scotland og Paris. Men han bodde i San Fransisco .

Han samlet rundt seg yngre film og kinofolk fra flere europeiske land for at de skulle gi ham impulser fra litteratur og film og teater . Han ville lage filmer ikke for Hollywood, men fremfor alt for Europa. Vi skulle tipse ham om disse kunstartenes klimasituasjonen i våre hjemland, om bøker og film. Og vi fikk også nærmest pålegg om å lese de bøker han selv hadde blitt interessert i. Og gi våre vurderinger.

Kunderas forfatterskap fikk jeg vite om og lese fra ham. I utgangspunktet et umulig prosjekt å lage film av og fra. Men det ble en suksess – regi av P. Kaufman.( Ikke av Milos Forman fordi da hadde hans sønner blitt straffet av regimet i hans hjemland Tsjekkoslovakiska).

Jeg tilhørte en i denne kretsen, og tidvis inviterte han oss til sine hjem for at vi skulle sammen studere film -han hadde et enormt DVD-bibliotek. For eksempel Brødrene Tavianis samtlige filmklassikere – de er jo håpløst å få lastet ned, dessverre. Der satt vi da med fri kost og losji og hadde seminar til langt på kveld. Utrolig og givende.

Vel – Saul bodde i San Fransisco. Hva har nå det med genservær å gjøre? Genser er nødvendig plagg der. Jeg spurte ham hvorfor av alle hans deilige hjem- hvorfor foretrakk han San Fransisco.

Da var det han sa:» You have to fight so much in life – why fight the weather?» Byen hadde» sweather- weather. «- nemlig. Genservær.! Vel var det jordskjelv der fra tid til annen , men byen hadde altså et perfekt klima. Der valgte Saul Zaentz å bo. Og kunne sloss seg til og skape de største filmer.

Selv liker jeg også genservær. I høy alder trives jeg med skyer og skygge. I skrivende stund er det friidrett på TV i Roma i timesvis. Også midt på blanke dagen. Da er det velsignet med norsk genservær i junidagen. Kjølig ute med vind og vær. Perfekt !

Vi i Norge må sloss med været. Det er så mye vær. Ikke rart at vi kan være kranglete og kantete. Vi må bruke så mye energi på været! Vi er nok ikke et mildt og fredfullt folkeferd. Kanskje det skyldes at vi ikke kan dette med genser som sommerplagg Vi forventer nakne skuldre og tynne skorter. .Men lengter selvfølgelig etter sol og sparkende varme.

Takk og lov – friidretten venter innendørs. Ute er det Sweather weather. ! I selveste høysommer juni.

Mye å være glad for!

SOMMERLUNSJ VED FERGELEIE.

Familien møttes en strålende søndag på Bygdøy ved ferge-leie til lunsj. Mer sommer og mer oslofjord kan det ikke bli. Fullt av gjester på restauranten, og blåskjellene smakte sommer, de også.

Bygdøyfergen kom og gikk. Hvert 20.minutt. Den ligner valporetto i Venezia – og ser ut som den alltid har sett ut, den også.

Nå er det slik at besøkende til Bygdøy kommer med buss eller bil eller sykkel – og bare via den eneste ankomstveien til Bygdøy. Det er uhorvelig med turister til Folkemuseet, til Kon Tiki, til Fram til Sjøfartsmuseet pluss badegjester til Huk og ditto, Oscarshall er også åpent i sommerhalvåret. Det er så mange som farter til Bygdøy! I tillegg til de tusener som bor. Som også kjører på samme vei.

I går på vei til lunsjen kjørte vi i kø. Det var buss på buss, Hop of, Hop on og turistbusser fra hele verden og dessuten rutebussen selv. Livsfarlige syklister som ikke visste at de kunne sykle gjennom skogen, men som to og to i ro og mak skulle på tur. og lytte til skogens ro, kanskje.

Men ved fergeleie gikk det fredelig for seg.

Om tre år åpner Vikingtidsmuseet. Det er en verdenssensasjon . Da kommer det hundretusen flere!

Oslo Kommune vet vel det. Har de da en plan for å ta imot enda mangfoldige flere?

Det håper vi. For da er det glimrende ide å modernisere og forsterke fergekapasiteten ! Båten starter klokken 10 og slutter ved 17 tiden! Det er overmodent for salgstriks og forførende tilbud til beboere og gjester og besøkende og turister som kan komme fjordveien til Bygdøy . Mon tro om Oslo Kommune virkelig har tenkt langt og riktig og ganske fort! Flere kaianlegg selvsagt. Og hyppig og stabil rutenett. Kan de det i Venezia – kan vel vi litt av det i Oslo! Litt.

Det er flere enn Kongen og Enkefruen som elsker Bygdøy. Midt i sentrum av Oslo går der kuer og sauer og drives aktivt landbruk. Det er strender og grønne skoger, blåveis . Naturens alle sesonger kan leves der ute. Det er noen kafeer, det er berømte museer og Norgeshistorie på godt og vondt – (Quisling har fortsatt sitt badehus.) Konger har boliger. Skole og barnehage og ikke minst en vakker kirke, selvsagt.

Det går en fjordbåt til kai ved Fram-museet.Det hjelper -antagelig.

Men appellen går: BÅT for buss og bil med sykkel ombord.

VAR ALT BEDRE FØR?

Slett ikke.

Først og frem var alt mer forutsigbart. Alt varte litt lengre. Fremskrittet tok lengre tid. Vi kunne være mer forberedt – i beste fall.

Det var mye tryggere – på godt og på vondt.

Arbeidsdagen kunne man forholde seg til – man dro avsted til faste tider og kom hjem som vanligst også til fast tid. Idag er det frihet til å velge på alle hyller. Helg og hverdag – eller begge deler. Antagelig er det et fremskritt. Hjemmekontor er erklært et fremskritt. Arbeidslivets alle parter er enige og alt legges til rette for den utviklingen

Som avgått og pensjonert og evig ferie finner man en utfordring i å forholde seg til venner og bekjente, familie som i sitt yrkesliv lever etter dette nye mønsteret.- man aldri vet når man kan ringe eller stikke innom eller forstyrre – de sitter jo med hjemmekontor og jobber på kryss og tvers til alle tider.

Men dette er kommet for å bli. Bare Petter Stordalen og kinodamen har uttrykt betenkeligheter.

Apropos familieliv. Det var enklere med far og mor og barn. Besteforeldre var etter sammen modell. Nå er det varianter av alle slag – far og far og mor og mor og trekanter og storsamfunn. Bestemor har funnet ny mann. Det hendte aldri før. Det kjentes greit å forholde seg til – skjønt man ante uro. Det kom bøker og film som handlet om oppløsning og nye varianter . Knus kjernefamilien. Heia kollektivet.

Ikke lett å forholde seg til – selv i 2024

Selv lot jeg slippe ut av meg i møtet med en ung mann som hadde guttevenner rundt restaurantbordet ( ved siden av mitt stand-bord ) og flere barn. Jeg hilste høyt og klar » -Så hyggelig ! Hvor er mødrene – har de weekend-fri! » En forferdelig vennlighet. Som jeg kunne ha bitt tungen av meg for.. Samtlige pappaer var partnere.

Apropos – et stort fremskritt er farsrollen.! Den er til de grader bedre nå! Vi så vel aldri en far trille barnevogn engang. Kanskje bare på søndager. Farsrollen er endevendt til bare det bedre. For barna ikke minst. Oh jubel og glede.

All den stabilitet i samfunnet kjentes trygt , men sikkert trangt for uendelig mange enkeltskjebner. Fremskrittet må frem.

Bare det et det går så forferdelig fort!

Søyler som bar fellesskapet var NRK og riksaviser. Det var en fast tider og faste spalter og faste poster. Faste redaktører som var redaktører. Nå er så mye outsourcet. Alt er på nett også og derfor fritt frem å finne frem til på alle døgnets tider. For de sterkeste og mest oppreise av oss.

NRK har som statskanal plikt til å ha et samfunnsopppdrag . Der skal vi kjenne på leirbålet vi sitter rundt, å kunne ta bølgen på tribunen. Tema og debatt er viktige arenaer vi kjenner til og forholder oss til. Og kan diskutere rundt kafebordet og i lunsjpraten. Nå er det bare Debatten og Dagsnytt 18 som sendes etter faste tider. Gudskjetakk . NRK har meget solide podcast og mye godtfolk gir oss kunnskap der – dog ofte i litt slumsete og kosete innramning. Men det er opp til den enkelte av oss å lete oss frem. Det gjør vi da også. Men fremskritt ? Man undres.

I tidligere tider bodde vi der vi bodde og ferierte der familien alltid ferierte. Nå kan vi farte og fare, reise og dra. Heldigvis. Vi trenger å se mot en videre horisont . Vi er får få og langt utafor.

Skjønt – det er en verdi i å høre hjemme. Tilhøre en flokk. Samtidig bør vi nok være mer generøse mot de andre i andre flokker.

I Kina heter det seg at skal du ønske din fiende alt ondt , så sier du» Gid du må leve i spennende tider:»

Her hos oss kan vi ikke få det spennende nok – mon tro?

EUROVISION FIREWORK CONTEST 2024

Ikke er det sang, ikke er det melodi – likevel ser man på dette spetakkelet .

Hvorfor i all verden. Man ergrer seg, man er skremt av det alvorlige bakteppet. Og atter engang – alt -var- bedre -før-følelsen.

Begivenheten i Malmø teppedekkes av NRK. Som har enerett her hjemme fordi de tilhører en internasjonal europeisk TVorganisasjon som er ansvarlig for verdens største musikk (?) festival. Så da så.

Skitt au – man sitter og ser og følger med.

I utgangspunktet er det en glad og jublende begivenhet. På svensk tv – de er jo vertsland – bak politisperringer og terrorist-sjekk møter vi tilreisende fra all verdens land som uttrykker glede og stor forventning. De elsker Eurovision og dra avsted hvert år, uansett. Det er mai og vakkert og folk er trygge på at politi – som også er smilende og vennlige visstnok – hindrer vold og vondskap. Det smitter over på oss tittere . Det er jo en jubelforestilling i vårværet. At man kan i en vond og forferdelig verden være sammen om noe som bare er jubel og overskudd og gøy! Derfor følger vi med!

Videre tror man at det er nettopp noe som samler oss , at vi er sammen på tribunen , at vi tar bølgen rundt leirbålet – det er et stort behov hos oss alle. Her er millioner som disse dagene er i et fellesskap. Bare olympiske leker hvert 4 år har samme tilslutning, kanskje enda sterkere og mer globalt. Eurovision er bare Europa ( pluss Australia !) Skjønt Hollywood har nok kikkerten klar. Denne fellesskapsfølelsen skal ikke undervurderes.

Så er det selve konserten – som tidligere handlet om melodi og sang fra en rolig scene. Nå er det fyrverkeri, lasershow og nakenhet og flerkjønnet forvirring og spektakulær kroppsytelser og ikke minst klær og kledebon – ( eller mangel på det.)

Man gremmes, man forskrekkes, man fascineres og forvirres. Og man savner en stille stund, en melodi, en ren tone og en dempet fremtoning. ( med klær på).

I høy alder er det krevende å holde ut sent på kveld.Men så har man opp daget at mens man har gjøremål mot kjøkken, bad og seng så kan man høre sendingen, må vite. Da er det at man slipper unna det spektakulær og visuelle og plutselig kan man lytte seg til en form for musikk, en forskjell også i det musikalske som ligger til grunn for hele konseptet, også i 2024. Det er interessant.

Noe som er viktig for millioner av oss seere , er selve konkurranse-aspektet. Hvem vinner? Slår vi svenskene ? Vi har våre favoritter, må vite. Og denne europeiske storfamilien kappes om pokalen, artistene blir verdensstjerner – her er en grunnleggende drivkraft bak suksessen gjennom 68 år!

Eurovision – før Melodi Grand Prix – er et samtidsbilde. Hele tradisjonen viser en utvikling og en forandring. Den vil vi følge med på, mimre, ergre og utfordres på. Og gledes over og få energi fra. Den er en del av vårt fellesrom

Derfor samles vi på valen. Det har vi alltid gjort.

DET TOTALE NEDERLAG. – EN KORT FØREMELDING.

Takk og lov for HC -skilt i bilen som gjør at krykkelivet kan leves nogenlunde fritt som bilist i et land hvor det er 5 måneder vinter! Utenfor boligen til Enkefruen er det da også 3 plasser reservert for slike biler Men det er rift om plassene. De er ikke privat reserverte.Men vi i strøket nikker og hilser med vårt gangbesvær. Og heier på hverandre.

Men nå har en lurvete bil med knust bilrute, med bilskiltet på dashbordet og HC-skilt langparkert på en av plassene. Underlig nok – en fremmed bil i strøket. !

Vi som bor bak døren, eller rett rundt hjørnet vi fikk ikke parkert her en dag da det altså var fullbooket . For å kanskje kunne forhandle med eieren, tok man et dypdykk på nettet. Fant frem, og med navns nevnelse sendte man en vennlig hilsen med forspørsel om ikke vedkommende kunne finne en HC-plass nærmere sin egen bolig.

Hans adresse var 4 kvartal unna. Siden vedkommende sikkert kunne bevege seg, måtte det være mulig, trodde man. Selv kan man med krykker og rullator ikke parkere 4 kvartaler unna, nemlig. Man leste seg til at eieren var halvparten av Enkefruen alder dessuten.

Bilmiljøetaten er ivrige besøkende i strøket som stadig bøtelegger feilparkerte biler. En av dem dukket opp i morges. Det viser seg at den lurvete bil hadde full rett til å stå der. Selv med avskrudd bilskilt hadde han loven på sin side. Så lenge han stod parkert. og skiltet synlig på dashbordet. Og det gjorde det. . Gjestebilen har retten på sin side.

Så dermed var man den tapende part. Fullt nederlag.

Man blir ikke yngre av slikt. Ikke lettere i steget heller.