På Frogner er vi ganske så mange godt voksne mennesker. I tillegg til kino og kirke har vi vårt apotek.Det er som en vannpost, et møtested hvor vi nikker og hilser til hverandre. Vi vet at neste gang er vi på Diakonhjemmet før vi så ender på kirkegården – der vest. Sånn er det.
Til sålenge kunne vi hygge oss med hverandre. Og med betjenende mennesker som hjalp oss nettopp med det. Som de som stod bak disken på apoteket vårt. Sjefen for alt og alle var en fremragende kvinne som holdt utkikk med både sine piller og pasienter. Hun var der alltid slik som vi vil at sjefer skal være. Hun kjente tilsynelastende alle, var på nikk og hils. Hun har tatt sin pensjon og forlatt oss. Hun var utslitt, rett og slett.
Staben var trofast, den også, og dermed slapp vi disse innledende runder med hva vi het og når . Vi ba vennlig om at de hentet mappen vår, hvor reseptene var lagret for at vi skulle få ny forsyning med vår personlige sikringskost.Når så pilleboksene var klargjort og dobbeltsignert, fikk vi formandende ord på veien om» husk å drikke mye vann», ta vitamintilskudd slik og sånn. Fikk du en idrettsskade og måtte ha spesialplaster og smøremidler, var det ikke grenser for kloke råd om bruk og renhold.
Vårt apotek har trapper som må forseres. Når så de aller eldste blandt oss, som fru Hambro på 96 år som ankommer med rullator, så iler apotekere ut for å hjelpe til med inntreden. Videre kunne det også hende at den gamle hederskvinne ved starten glemte detaljer ved sine ønskemål for bandasjer og diverse. Fordi apoteket hadde en kundekultur med usedvanlige trofaste ansatte, så visste de ganske så raskt både hva som trengtes av det vanlige pluss at de behandlet glemske kunder med imponerende verdighet og dempet konversasjon.
Alt dette er nå historie! For apoteket er blitt solgt til/inn i en kjede. Det fører til at rotasjons-systemet ikke bare virker ved det store pilleboks-rullerende stativet der på gulvet, men fremfor alt ved at de ansatte ustoppelig er nye der de står til tjeneste ved skranken. Ingen kjenner noen av oss. Ikke at det teoretisk er så viktig, men i praksis, i det levende livet betyr det ganske så meget. De er raske og flinke, nok. Det går unna i en fei.
Nå er det også slik at reseptene fra legen til oss pasienter kommer elektronisk ( les intravenøst !) Det sies å være et fremskritt. Vi kan zoome dem frem hvor som helst fra vilket som helst apotek. Effektivt og sikkert sunnt.
Videre er butikkområdet fyllt av tilbud og varer som forurrenser det preg av seriøsitet og autoritet som vi voksne for binder med stedet hvor provisorer, farmasøyter og altså apotekere utførte sitt kompetente yrke. Der står paraplyer og ull-undertøy, godlukt og sukkertøy om hverandre.
Like rundt hjørnet har vi Polet. Der er alt blitt så mye bedre! Da kan gå dit, likegodt. Mye god helse i det!
En annen dum ting er at ingen av kjedene tar ansvar for at det faktisk finnes viktige medisiner tilgjengelig. Det er da noen andres ansvar. Man må høre med ulike kjeder om de har ting. Jeg vet om noen som er nødt til å hamstre livsnødvendige medisiner for apotkene er ikke hva de var. Og det statlige medisinaldepot og ymse tilsynsmyndigheter er definitivt ikke hva de var. Det er jo nesten så man ønsker seg Karl Evang tilbake for å slå i bordet!
jotakk… jeg testet ut «mitt lokalapotek» på karenslyst, og der virket det som om betjeningen ikke hadde lyst til å betjene oss, så da tar jeg heller 30bussen til Grünerløkka og mitt gode gamle apotek hvor de kjenner meg og sier «hei Roger» når jeg kommer inn døra. Fastlegen min (døra ved siden av Apoteket) har ennå ikke innført elektroniske resepter, sitat: «Vel, vi venter litt, så får de andre klusse med systemet!» Jeg liker det sånn jeg….
bensinstasjoner – kinoer – apotek – ALT BLIR TIL KIOS- bortsett fra kiosken som blir omvendt.