Vår kongefamilie er elsket og respektert. Store ord, men det er et faktum. Den lever tett på oss. Vi identifiserer oss med dem. Kongen selv sliter med gangbesvær , og er enda mer menneskelig. Dronningen er kvikk på fot og trofast tilstede. Men kongeparet har tydelig alderen da, som tilsier begrensning i offentlige tilstedeværelse, skjønt imponerende nok sterkt og trofast blant oss hver gang de trer frem og kaster glansen sin» .
Kronprinsparet gir av seg selv i store og mindre rom, rundt omkring i Norges land også utenlands og smitter alle med sin varme energi og sitt våkne vitebegjær om sted og folk. Og virker avslappet og er som vanlig folk, som det jo heter.
Men så er det skrint. Tapre trofaste Prinsesse Astrid fru Ferner holder fortsatt ryggen rak og blikket klart selv om krykker og rullestol må benyttes der hun deltar med sitt i teamet. Arveprinsesse Ingrid har fått konsentrerer seg om studier. Hun er en sjeldenhet – hun skal sannelig få skinne nok når hun skal bli kronprinsesse og så dronning. Inntill videre er hun vernet. Det er bra. Martha Louise er og ikke er prinsesse. Med sin sjaman er hun veldig tilbaketrukket i kongelig sammenheng.Ikke ellers.
Så det er det. – Men nei – vi har en Prins! En ekte prins. Sverre Magnus som sist søndag fylte 18 år. Rank og ren og ven .
I den forbindelse – han ble myndig, som vi vet – ble det arrangert en Slotts-lunsj for å hylle og hilse. Det offisielle Norge ble invitert. Av Storting og regjering ,kirke, forsvar og rettsvesen. Prinsen var prins hele fredagen. Han er jo nr. 3 i arverekken. Skulle bare mangle.
Men hans far Kronprinsen understreket nok engang i anledning sønnens merkedag at det var og er bestemt at Prins Sverre Magnus ikke skal delta så mye som kongelig Det er viktig og uttalt og altså avgjort allerede fra starten av – – han skal nå først og fremst finne seg selv, sitt yrke, sin fremtid.Han er ikke påtenkt som utøver av kongemakt. Bare innimellom.
Er ikke det litt rart , da ? Vår kjære kongefamilie er ikke mange , det er litt skrantent. Prinsen er kanskje nødvendig i teamet.( Om man kan slå innpå.) .
De fleste kongehus i Europa har begynt å begrense seg selv. Ikke minst av økonomiske grunner. Det er dyrt å ha et monarki. I våre moderne tider er det ikke lett og enkelt å forsvare pomp og prakt på skatteborgernes vegne. Riktignok er det kongelig arv i eiendom og juveler, så alt betales ikke av folket. Men det er selvsagt rikdom og privilegier og et liv bandt eliten i enhver sammenheng som utfordrer vanlig folk. Så dermed skal det spares . Mange prinser må gå ut av rekken.
Alvorlig og tungt ligger argumentet om at en prins ikke egentlig får velge selv hva slags liv han skal føre. Han er født kongelig. Det strider mot demokrati og frihet for det enkelte menneske . Det er republikanernes sterkeste argument for å avskaffe statsformen.
Nå vil ikke nordmenn ha republikk. Mange riktignok i teorien, men aldri på ramme alvor. Ikke minst er det store flertall begeistret for kongefamilien fordi de gir de unge i arverekken stor frihet til å leve folkelig i ekteskap og tilnærmet velge sin livsform. Innimllom strammes det til – man kan ikke som prinsesse drive butikk på å være prinsesse. Der går det en strek. På et vis.
Så er det noe med plikten. Å være kongelig handler om plikt. Fremfor alt. I vår tid dreier alt seg om individuell frihet, å realisere seg selv , å ha frie valg på alle hyller, også den øverste .vi vil leve ut våre evner og anlegg. Yrke, land og tilhørighet, sosial og sivil status , kjønn, tro og tvil og døden med . .Det er så mange veivalg og uhorvelige muligheter.
Kanskje gir det frihet og mål og mening hvis vi er forpliktet, at vi må videreføre og videreforvalte en arv? Gården som slekten har hatt i eie, bedriften, butikken, fiskebåten – eller et monarki?
Mange synes så synd på de kongelige. Selv vil jeg hevde de har den mest interessante oppgave i livet – å vie all sin kraft til et helt land og et helt folk? Treffe alle de mest interessante mennesker på alle plan, bli heiet fram av millioner av tilhengere der vi andre kanskje har 100 . Men først og fremst leve et liv med en oppgave, en mening, et mål – der vi andre bare roter rundt .
Prins Sverre Mangnus må velge. Selv skulle jeg ønske han vil være prins, en del av teamet, støtte far og mor og søster og fremfor alt velge å represente en tradisjon og en statsform som Norge og nordmenn sterkt foretrekker.
Bare å ønske lykke til. Må det gå deg godt.