Å SPISE MAT ELLER HA ET MÅLTID.

Denne problemstilling er et luksusfenomen. Mennesker som sulter og lider har ikke tanken på noe annet enn å bli mette og skaffe seg mat. Så egentlig er det nesten skammelig å stille spørsmålet og problematisere tema.

Når det er sagt – i vår rike velferdsstat handler det om mat til store og små, gamle som unge. Alle media teppebomber oss med tips om riktig mat, motemat, billigmat og sunnmat, sesongmat , nasjonalmat og lokalmat, selskapsmat og festmat.

Det er så mye mat! Selv har jeg aldri vært så opptatt av mat. Bortsett fra at den skal være sunn . Til gjestebud skal den være generøs , aldri gjerrig. Gjestene skal kunne forsyne seg 3 ganger, minst. Å komme i selskap hvor maten er utporsjonert – det lukter man bare man kommer over terskelen.

Måltider er som livet – der er også faser. Småbarns-fasen hvor man samles så godt man kan. Travle foreldre må administrere både seg selv og barna så man kan møtes rundt bordet. Omsider. Videre er ofte måltidene i den fasen et styr. Man skal jo oppdra, må vite. Da er det lett at det blir drama i stedet for munter harmoni.

Så er det familietreff med besteforeldre og onkler og tanter rundt bordet hvor det fortsatt er barn. Måltidet da kan bli enda mer oppdragelse. Besteforeldre er så charmert slik at alt som barna har måttet lære av bordskikk og spise pent av maten, plutselig blir kullkastet. La de yndige får søle i vei.

Så er det ungdomstiden hvor det er litt av en logistik å få fullsamling av kjernefamilien. Jobb og møter, skole og trening og atter trening, lekser og foreldremøter og bursdager -så hvis man virkelig mener man skal ha måltider sammen rundt bordet ( og ikke på barkrakker langsetter) – a¨t man skal se hverandre i øynene og se hvordan man har det, nemlig, så gjelder det å disiplinere hverandre mot full samling. på ett eller annet tidspunkt. Uansett. Måltid er ikke mat – det er å samles.

Selv befinner man seg i den fase hvor måltid er noe helt spesielt. Man er alene i heimen. Ektemann er død og barna og barnebarn er travle i tiden. Søndagsmiddag er en tradisjon – skjønt etterhvert hvor livet farer avsted, blir det sjeldne treff. Mandagen skal dessuten forberedes. Man skal roe ned i eget hjem. Men hverdags-måltidene er blitt en treningssak. Man har aldri likt å spise alene. Ei heller dekke til bare en person. Også lage mat til bare seg selv – det er liksom bortkastet, forgjeves. Man kan selvsagt sette seg foran speilet så man blir to, men det trikset holder ikke i lengden.

Man har lært seg til å ikke være så opptatt av maten, men igjen av måltidet – foran Tv eller med bok eller avis. Da glemmer man at man er alene. Så er det vakkert vinglass og vakkert dekket. Og best av alt – et selskap av en venn eller en assistent . ( butler er mangelvare, dessverre) Hadde man bodd i Paris, hadde man gått til sin stamkafe med fast bord og dagens meny. Det gjør ikke enkefolk i Norge.

Viktigst av alt – at man har matlyst ! Egentlig er det selve poenget uansett fase og tilstand i livet. Til alle som plutselig får det for seg at man skal slanke seg ( ikke sykdomstilfelle men kosmetikk og utseende) – ikke gjør det! Det kommer tidsnok den dagen man mister appetitt .

Velsignet være det daglige brød ( og vin) Med eller uten noen å bryte brødet med.

Signe måltidet.