Å LEVE ET NETT-BRETT-LIV.

Jeg visste det måtte komme. Enten I-Phone eller I-Pad !  Antagelig  – takk, begge deler. Men en godt voksen dame måtte ta ett kvantesprang av gangen.

Etter å ha konfrontert min nærmeste og kjæreste ungdom, Carl,  med valget, ble det bestemt. Jeg skulle kjøpe meg en i-Pad – eller et nett-brett. Siden mobilen av edel årgang ennå fungerer perfekt, kunne jeg vente med i-Phone til katastrofen ville inntre og mobilen knele. Den unge mann mente jeg ville ha stor glede av i-Pad, nemlig. Han kjenner meg. Jeg stolte på han – som alltid.

Bypåsken stod for døren. Som en form for innendørs-aktivitet mellom bok og mat, musikk og Tv og PC med Facebook og Twitter og blogg skulle man starte livet som nett-brett-dame. Slektens unge dro på ferie langt avsted. Man var overlatt til seg selv. Og til den digitale teknologiens mysterier og utfordringer.

Med stor grad av frimodighet ( preste-uttrykk ) tok jeg avsted i iskaldt sykkelvær til ekspertise-butikk for denslags.  Onsdag i Den Stille Uke var det bare meg i hele det hypermoderne landskap av skjerm-kultur-tilbud. En garde av unge selgere strålte opp mot meg. De ante nok at her kom en underdanig og lærenem kunde i den alder hvor pengene sitter løst og klar ( når man først har bestemt seg, da.)

En glad ung kvinne spurte hva jeg ønsket. I-Pad, takk. Og så kom besvergelsene, kodene trillene mot meg om valg av ett eller annet. Jeg sa; » ikke den dyreste, takk.» Hun var enig . Hva jeg skulle bruke den til? Hvilken farge? Det eneste jeg visste for sikkert var dette med fargen. Slikt har jeg greie på – jeg går alltid etter utseende. Hvit, takk – da matcher den bilen. Den unge kvinnen fallt for den.

Hun forklarte hvordan jeg skulle starte og ordne og at alt var SÅ enkelt! Jeg betalte, syklet hjem og følte meg ung og kul.

Inntil jeg startet opp. Jeg ringte på hos nabo Waldemar. Han kom og åpnet vidunderet og sa; du må ha et modem!. Hvor får jeg det?  Hos GET. Jeg dro til GET og fikk modem og ruter og dro hjem til ventende Waldemar som sa det manglet en ledning! Nytt besøk hos GET. Hjem til Waldemar som koblet opp min iPad. Da gikk TV’n ned. Nytt besøk til GET for å få en stikke! Endelig – Waldemar stakk, alle skjermer virket. Nå er jeg oppdatert og tar hver dag småsmå skritt med fingeren glidende på skjerm, ut i  universet for å laste ned ALT ! Det er fenomenalt!

Hva skal man så med all denne viten? Hvor sterkt skal man la seg hekte? Hvor megen tid skal man bruke på å stryke fingeren, la seg gli over og inn i uendelig påfyll av kunnskap og viten ? Jeg har skygget unna spill og spetakkel, ordlek og sinte fugler. Jeg har tatt bilder, jeg har kjøpt bøker og magasiner, aviser og musikk. Jeg tar inn meldinger og slipper møtepapirer. Jeg finner kjørevei til foredrags-oppdrag. Rett ettertenkt – jeg er blitt ganske så flink på noen uker.

Nå gjenstår å reflektere over hvem jeg er, hvor jeg er og hva jeg bruker døgnet til. Den prosessen er like slitsom som å komme seg teknisk igang.

Jeg går i sannhet fra skjerm til skjerm. Leser faste nett-aviser fra land og strand, skriver langt på PC, inngår avtaler, betaler regninger, og mener og hilser på Twitter og Facebook, bedriver blogg, for så å sende sms og endelig – ser TV om kvelden. Hva skal jeg så med I-Pad som er en vidunderlig overbygging av alt dette ( bortsett fra å ringe!)

Tid for stillhet, tid for bare å sitte på benken, tid for fuglelyd og bølgeskvulp og vinden som suser i trærne. Tid for å snakke vennlig med godtfolk og kjære. Tid for å spille piano.

Stopp verden – jeg vil av!