Det er sesong for selskapsliv. Når høsten kommer, sommer-stedet er lukket, og ski-sesongen ikke er begynt, da blir hjemmene åpnet for vennebesøk og gjestebud. Fårikål og lammestek, elgsuppe, norsk hummer og baccalao – travle vertinner i yrkesaktiv alder får skyve-hjelp til middagsmeny fra mediaoppslag i alle varianter om sesongmat på alle fat.
Norske hjem ligger visstnok på verdenstoppen hva gjelder opp-pussing og investering i kjøkken, baderum og sofagrupper. Til stadighet dumper det ned på gulvet hos oss som innlegg og vedlegg til morgenavisene, fargerike hefter med møbelfristelser som bekrefter nordmenns kosetrang i heimen. Selv er man opphengt i spisestue-tilbudene som viser gedigne bord med ditto stoler for 12 personer – rene monster-anlegg med ustoppelig krav til gjestebud langt utover høstsesong eller julemiddagen. Som om moderne familier har butler og kokk og serveringshjelp!
Oktober er tid for samling rundt peisen eller gående, stående mottagelser eller kom-som-du-er og sett-deg-ned-der-det-er-plass. Mye godt i glasset er viktig, og maten skal være generøs. Vår generasjon liker dessuten at det ikke skal bli så sent om kvelden, det hele. Våre sammenkomster begynner tidligere og tidligere ettersom alderen sniker seg på oss. Typisk alderdomstegn !
Vi har i den senere tid hatt gleden av å bli invitert til restaurant-markering av runde år hvor vertskapet har slått på den helt store trommen. Kleskoder har vært krevende med vedlagt melding om forventet antrekk. Noen av oss har vokst forbi taft og tyll og tynne gevanter. Men vi har jo lært noen knep med varme stoffer som skinner og gir ytre fest, tross alt. Så smykker vi oss så godt vi kan.
Aller værst er fottøy. Flate og effektive joggesko kan for oss i voksen alder gå til hverdags og til meget annet, men definitivt ikke til fest. Siden de høye hælers tid er forbi, blir det en utfordring å fiffe seg opp med vakre sko i flat utgave. For flere år tilbake gikk vi til en dyr investering i lav lakk med snøring, og siden vi sjelden deltar i pyntet lag, sliter vi ikke skoene ut, må vite. De står lagelig til for gjenbruk.
Så møtes vi da ved den store fest. Men hva er det som skjer med hukommelsen hva gjelder person-navn?
Ganske mange husker visstnok tall – imponerende nok. De finner en innebygget rytme og har avslørt på forespørsel at de har laget seg en privat kode eller indeks for tallenes innbyrdes plassering, og dermed sitter de som spikret enten som konkret sum av penger, som årstall, personnummer og bankkontonummer.Disse imponerende menneskene tilstår ærlig nok at ellers er de elendige på å huske det meste, til vår trøst.
Selv har man hukommelse som en elefant for ansikter. De glemmer man aldri, og man vet- etter noen runder i hjernen – også hvor man har dem fra, når man så dem sist. Det er vår sterkeste side, men hva hjelper det?
Ganske så raskt siger så nederlaget på, og katastrofen inntreffer ; for hva var det nå hun het ???
Tilbake til den store selskapelighet! Henrik Ibsen skildrer i » Vildanden» hvorledes Hjalmar Ekdal beskriver i detalj for hustruen Gina og datteren Hedvig menyen fra herremiddagen. Herskapelig servering sitter alltid lett i minnet – i beste fall – og kan bli til god underholdning for kone og barn som bare satt og ventet på far.
I moderne år 2011 legger man ved kuverten ved stort gjestebud ikke bare en trykket meny med alle retter og ditto viner. Det aller viktigste er bordkart og NAVNELISTE over samtlige gjester ved taffelet, samt ( helst munter ) beskrivelse om hvem de er og hvorfor de er i nærheten av vertskapet.
Det er redningen! Alle vi som har hjerne-svinn hva gjelder å huske navn, kan bringe verdipapiret med oss ikke bare til familie og øvrige venner som ikke var invitert, og dermed liste opp forsamlingen i rang og orden. Men også som triumf og befrielse ved å samle på dokumentet til uvurderlig støtte neste gang man plutselig ikke er istand til å huske navnet på hun, du vet! For ved innledende hilserunder presenterer man seg, selvsagt, og får tilbake personens eget navn. Rekk opp hånden den som merker seg det, der og da? Velsignet være derfor den vakre trykksak som pynter kuverten og som umiddelbart kan studeres inngående mens man venter på velkomsthilsen fra verten og som umiddelbart kan være livbøyen ved konversasjonen over bordet og til siden. Man vet da, takk og lov, hvem som sitter rundt forbi.
I vårt ekteskapelig samliv over mangfoldige år har det vært atskillelige episoder hvor vi har møttes etter hverdagsstrev og jobbinnsats for å dele dagens små og store hendelser, møter, treff og denslags. Og plutselig kan det stå bom fast – navnet på han du vet som du også kjenner fra dengang da. Det er spik umulig å huske navnet!
Ekteparet har blitt så fortvilt opphengt i manglende evne til å huske at selv munter mobbing ikke lengre kunne hjelpe på stemningen i heimen. Da er det ramme alvor. Et brukbart knep er å starte med alfabetet, likegodt. Muligheten for raskt treff er ikke stor. Heldigvis kan man etterhvert google seg frem via stedsnavn eller andre knagger. Siste nødsignal er å sende en SMS til trofaste, snille pårørende søstre eller døtre. Uten vitenskapelig belegg våger vi å antyde at kvinner skjønner seg mer på hjernesvinn i navnesammenheng.
For en moden kvinne og mor til voksne, yrkesaktive barn med enorm vennekrets og enda større nettverk er den aller største utfordring å huske navn på barna’s beste og nærmeste bekjente fra jobb, kontor og foreldrefellesskap i barnehage og førskole. Treningskompiser, naboer og kursdeltagere blir fort og ofte invitert til utvidede familietreff i åpent hus og med elleville, høytlydende energibunter av småbarn myssende omkring – spør oss eldre IKKE om å navngi disse hyggelige mennesker!
Marerittet er når man plutselig i forbifarten treffer på et nabomenneske fra sin oppvekst-by som strålende innleder med hallo og så hyggelig og du husker ikke meg du! Da må man øyeblikkelig si at nei, det gjør man ikke ! For ellers holder man vennlig praten gående med stigende angst og panikk; hvem er det jeg snakker med? Man husker ansiktet, men navnet er blåst. Kommer så en tredje person som man skal introdusere sin samtalepartner for – man blir avslørt der og da som hjernedød. Katastrofen er et faktum.
Vi har ingen råd å gi, ingen knep, intet håp for trengende. Vi vet bare at det er mange av oss – bare ikke be oss om å navngi dem. For det husker vi ikke!