Vi som har levet en stund. Vi som har opplevd en hel verdenskrig . Vi bør kanskje minne hverandre om at vi bør anstrenge oss for å ytre oss i fellesrommet, vi også.
Men verden er seg ikke lik. Septembermørket kryper på. I skrivende stund dundrer en amerikansk president løs på Kongressen, på pressen, på det internasjonale fellesskap. Det britiske parlament venter på statsministeren som sitter på nåde. Og det britiske folk roper og skriker og vil visstnok ikke være med i Europa. Isbreene smelter, været er sint og aldri har det blåst så stygt og ofte. Store konsern går konkurs. Folkemasser lider av sult og angst, og alt for mange flykter i båter som ikke bærer dem over et stille Middelhav.
Kanskje har Dag Solstad ment noe klokt med sitt utsagn nå i Klassekampen om at alderdommen kommer beleilig . Vi gamle kan gi oss over til godstolen og bare være forvirret, småfrese mot Dagsnytt 18, og overlate verden til de unge, ropende, demonstrerende og sinte. Verden er liksom ikke vårt problem – vi har gjort vårt og fortjener å hvile, å være trette.
Det er feigt. Rett og slett. Ikke vet vi svaret på så meget. Forskning og teknologi, det digitale tempo slynger oss ut med sentrifugalkraften. Men vi har erfaring og perspektiv. Vi har det historiske og det etiske bakteppe – som ikke fremadstormende ungdom har. De har mot og tro og kraft.. Det skal vi slett ikke hindre dem i å ha. Fremtiden er jo deres.
Men vår plikt er å ytre oss SAMMEN med disse unge. Våge med stødig stemme å møte deres argumenter nettopp med vår erfaring, vår refleksjon. Vi må skjerpe oss, lytte på hva de roper og forlanger, se hverdagen fra deres ståsted. Vi skal ikke minne om at alt var bedre under krigen. Men skal interessere oss for deres bøker, deres musikk, deres ritualer. Og møte dem på deres banehalvdel med adekvate spørsmål . Hvis vi kan delta på samme frekvens, vil resultat av våre møter i fellesrommet bli klokere og bedre.
Det er fryktelig slitsomt. Men det gir vitalitet i tankespennet – det er faktisk hva vi trenger når alderen kjennes kroppstung og stiv.
Alle priser vår ytringsfrihet. Gudskjetakk. Den kan sannelig også vi eldre benytte oss av. På møter av alle slag, i fellesrom , på sosiale media må vi våge å fremstå nettopp som eldre, som erfarne og forhåpentligvis som klokere.
Vi har rett og slett ytringsplikt!