Hvorfor skjønner ikke filmanmeldere at det er hva det handler om? I møtet mellom lerret og sal – mellom film og publikum – det er DER det skjer.
Gjennom et langt kinodame-liv har jeg aldri sluttet å forundre meg over hvor ensidig filmanmeldere analyserer en film. De kan sitt fag, bevares, og vet alt om produksjon og regi, om manus og aktører. Og selvsagt «leser» de filmen med dens kunstnerisk kvalitet – eller mangel på det – når de skrider til verket og ser filmen og så skriver hva de så har sett. De er kunnskapsrike og har sin integritet.
Men den mest perfekte film kan bli en total fiasko. STanley Kubric bommet fullstendig med «Full Metal Jacket» .Den var mesterlig, men falt helt igjennom hos publikum. Og en film med 70% vellykkethet kan bli en 200% suksess. Gabriel Axel`s «Babettes Gjestebud» ble en triumf.
Nå går DOWNTON ABBEY på norske kinoer. Den har fått lunken mottagelse fra kritikerne. Joda – den presser for meget sammen på for kort tid. Persongalleriet – velkjent og elsket – kom i kortformat. Som Tv- serie ble det mer luft mellom dramatikken, og såvel herskap som tjenere ble mer hele mennesker .PÅ enormt Colosseum-lerret og på bare 2 timer fikk vi visuelt pustebesvær.
Men hVA gjør vel det! Husker så godt at da OUT OF AFRICA skulle ha premiere, invitere kinodamen eksperter på Karen Blixen – danske Lone Klem og professor Erling Nielsen – og flere litteraturkjennere på en førvisning. Selv om jeg selv elsket filmen, ville jeg ha en kvalitetstest fra intellektuell ekspertise. HVis filmen også forførte dem, ville filmen bli stor.
Det lille ekslusive publikum i prøvesalen satt fjetret. Og da det hele var over, kom Erling Nielsen bort til meg og sa på vakkert dansk: Jeg vet ved Gud at Dennys Finch Hatton aldri danset i måneskinn med Karen Blixen. Men jeg kunne ikke stå imot!»
OUT OF AFRICA er fullkommen film på det store lerret. Et episk drama, virkningsfullt tonefølge ( Mozart!) , et storslått skue, uforglemmelig fotografering og stjerneprestasjoner i rollene i regi av Sidney Pollack .
DOWNTON ABBEY kan bare sammenlignes fordi den gir oss drømmen og skjønnheten . Vi flykter avsted til den mest snobbete overklasse, i den klassiske engelske slottskultur og den mest feilfrie landsby og de vakreste landskap. Men også et karakterskarpt tjenerskap med trofasthet og stolthet og viktige egenskaper uten opprør og revolt. HVor menneskelige det hele ble med den avhengighet som utspilte seg mellom herskap og tjenere.
Så sitter man nok engang på kino og drømmer seg bort i mørk sal. Man slurper i seg rikdom og skjønhet og romantikk. Glemmer klassekamp og nød og elendighet -( skjønt når det i TV-serien forekommer til de grader, ja så er det også uendelig vakkert).
I en verden 2019 hvor ingenting er seg lik, hvor verden er ganske dramatisk og skremmende – ja så går man til drøm og flukt på kino for noen timer. Det gjorde man i tidligere tider hvor også mennesker hadde det vondt og vanskelig på 1930-40-tallet – Hollywood var aldri så skinnende og gloriøs som da Fred Astaire i smoking danset ned de vakre trappene til smektende evergreens.
Man sier med Woody Allen: Du kan greie alt så lenge du kan gå på kino.