Jeg må bekjenne; – etter et helt voksenliv i Oslo og med Bygdøy som sykkel og turterreng i alle år, er det ikke en flekk der som jeg ikke har oppsøkt. Trodde jeg. Men jeg hadde aldri vært på Dronningberget. Jeg hadde aldri oppsøkt Seterhytten.
Før omsider her en deilig junikveld hvor jeg for høy pris hadde kjøpt billett til HEDDA GABLER – med Juni Dahr i hovedrollen og med hennes regi. Stykket spilles i kongelige innramning for utsolgt seterhytte og med ekstraforestillinger allerede kl. 17.30 om ettermiddagen.
Jeg dro avsted pr. sykkel og på Sjølystveien kan man – pen i tøyet og i dannet tempo – med Kielfergen i ryggen og blikket mot Bygdøy, faktisk se Seterhytten oppe i skogshøyden der foran. Den hadde jeg aldri interessert meg for og ante altså ikke hvor var, før Juni Dahr satte fart i meg.
Apropos sykkeltur – jeg var den eneste av en stri strøm av sykkelister som var påkledd i byklær. Samtlige andre på sykkel durte forbi som om det var deres siste time på jord eller fordi de satte ny verdensrekord – alle i forskrekkelig kondom-antrekk og altså i rasende fart klokken Hjem-Fra-Kontoret om ettermiddagen. Man blir skvetten og trist av synet. Hva slags urban-liv er dette?
Jeg gledet meg til reisens mål og mening. Etterhvert nærmet jeg meg Dronningberget, men der stod ingen henvisning, intet skilt til teaterbegivenheten. Juni Dahr hadde ikke tenkt på den side av saken. Kanskje hadde hun heller ikke fått lov av Myndighetene eller Kongen. Jeg klatret opp i skogen med sykkelen, hilste til bautaen og omsider på hyggelige skogstier kom jeg frem til Seterhytten sammen med ganske så mange andre voksne teaterinteresserte – ( mest kvinner – som alltid! )
Så satt vi der med våre billetter hvor det forøvrig stod «Nummererte plasser». Det var det slett ikke, så vi køet oss dannet inn og satte oss på vagler av stoler, tett og trangt. Vi var vel ca. 50 spente, klar for Ibsen. På gulvet stod en pinnestol og en lærkiste med Jørgens bøker. Alle panoramavinduene i hytten som lignet mest på en pavillion, hadde nedrullede gardiner. Stilt og verdig kom så Hedda Gabler. Det var ingen annonsering eller velkomst til oss. Ikke en lyd. Bare en trist Hedda Gabler. Hun begynte å trekke opp gardinene – en etter en. Som vi alle vet – Hedda Gabler er trist. Hun kjeder seg. Og etter å ha trukket opp samtlige – unntatt den jeg satt ved på siste stol og øverste rad – så nikket Hedda til meg som ble anmodet om å dra opp den siste. Dette står ikke hos Ibsen – jeg har norsk hovedfag – men plutselig deltok jeg følgelig i oppsettingen for et øyeblikk!
Det ante meg nok! Jeg vender meg aldri til disse amfi-scenene hvor publikum sitter nærmest på scenen sammen med skuespillerne. Jeg blir livredd for å måtte bli med i stykket. Jeg blir genert og ønsker en orkestergrav mellom meg og kunstnerne! Jeg hater å bli oppsøkt av en fiolinist ved restaurant-bordet f.eks. Jeg vet liksom ikke hvor jeg skal feste blikket.
Tilbake til Seterhytten og Ibsen. Bortsett fra gardin-scenen hvor Hedda og jeg hadde nærkontakt, så var forestillingen en sensasjon hva gjelder å bruke både hytte og hus og skogen med. Dramaet utspilte seg både utendørs og inne. Når Hedda skal brenne Eilert Løvborgs manus, går hun ut – vi ser jo alt gjennom de store vinduene, og døren er åpen – og henter et jerntrau bort i skogen, drar det mot oss bak glasset, henter fyrstikker foran oss og går så ut og tenner på. Thea har sin entre fra samme stien vi ankom. Assessor Brack dukker opp fra skogkanten. Og når Hedda trener seg i pistolskytingen før det endelige skuddet, ja, så smeller hun til rett utenfor oss i pavilliongen.
Jeg har tidligere vært på spel og spetakkel i friluft. Hester inn fra høyre og gårdsfolket inn fra venstre – men alltid foran oss en større platting og scene. Juni Dahr har i Seterhytten lekt med sin regi på en sensasjonell og spennende og meget vellykket måte.
Siden vi satt der som tente lys på pinnestoler og vaglet, så kunne hun jo ikke legge inn en pause i Ibsens kjente drama. Så forestillingen varte i halvannen time sammenhengende. Hun hadde kuttet ut Tante Julle ( trist nok! ), men ellers var de 5 sentrale personene nært, dramatisk og levende tilstede – foran, bak og sammen med oss.
Så gikk det som vi visste. Hedda gjorde det slutt til slutt. ( I følge Sigrun Slapgard mente Sigrid Undset at Hedda Gabler var dum ! ) Vi reiste oss. Vi klappet lenge og sterkt.
Jeg er sikker på at Henrik Ibsen fra sitt hjem i Arbiensgate godt kunne ha tenkt seg en karjoltur ut til Seterhytten for å fantasere om å trekke løvtrær og fuglekvitter og skogstier med som arena for generalens datter som kjedet seg til døde og giftet seg med feil mann. Tenk det, Hedda.
Håper kongeparet vårt har tatt seg tid. De kan jo spasere ned fra kongsgården. De vet jo veien!