Å kjøpe billett til kulturbegivenheter i god tid er som å spille i lotto. Går det så går det – da snakker man om været. August-kvelder i Norge kan være varme og myke, stille og behagelige. Sjøen ligger blank. Levende lys kan tennes på balkongen. Fargesterke pledd ligger på stolryggen og mye puter i setet. Små elektriske dubbeditter kan drepe gift-tung veps. Det er tid for rødvin i liksomglass som ikke knuses. Barn har begynt på skolen og må derfor tidlig i seng slik at voksne kan snakke voksent sammen igjen.
Men august er sesong for teater,spel og opera og konsert – UTENDØRS. Det vet vi og derfor kjøper vi billett = lodd i lotto.Hvis alt hadde vært som normalt med august, hadde det vært uproblematisk å forsyne seg med kultur av alle slag på alle slags tribuner. Men verden er ikke som den var – værmessig. Det regner anderledes. Det regner i bøtter og spann. Og helt uberegnelig, selv for meterologer. Regn faller også uten plan, plutselig og nå og da. Så helt uventet er det sensommer, sol og varmt og godt. Uterestauranter får invasjon av gjester som selv svenske, vennlige servitører ikke strekker til overfor. LIke plutselig har fritidsbåt-havnen store luker av plasser – folk er på fjorden, jo!
Det er da vi drar på Oscarsborg for opera-opplevelse. Det er da Leonard Cohan samler oss tusener av tilhengere timelangt avsted mot Sverige. Det er da Seterhytten får besøk av Hedda Gabler som Juli Dahr, eller omvendt. Der sitter man riktignok under tak bak glass, men det brennes og skytes og spankuleres i løvskogen på Bygdøy.
Alt går bra så lenge det ikke styrt-regner. Man kan spøke og le og tulle seg inn. Det hjelper ikke! Alt er galt utendørs når det ikke er dyp og stille august under himmelen og mellom benkeradene. Vel kan vi ha pledd og ull både under og over. Vel kan vi kjøre milevis i bil eller ferge. Vel kan artistene være av verdensklasse.
Men når det sprutregner, er det håpløst. Både på scenen og i salen.
Iår hadde man fått utdelt de rette Lotto-lodd. Vi fikk norsk sommernatt-møte med kunst og kultur. Oscarsborg hadde varme, dog med små drypp. Uten mikrofoner og med en naturlig akustikk, med smittende amatørskap kombinert med profesjonell musikkglede fikk militære omgivelser til å bli en katedral. Helten fra 9.april oberst Eriksen skulle bare ha visst!
Men enda mer jublende vakkert og godt var det på Fredriksten festning hvor legenden Leonard Cohan og hans eminente medmusikere løftet oss fra plen og planke og tribune opp mot fullmånen som bestilt skinte over gammel og ung. Ja, nettopp ung – for der var langt fra eldreomsorg og gammel-manns-mimring . Den snart 80årige poet og musiker og komponist var vakrere og sterkere enn på lang tid. Bortsett fra en ustoppelig grill-lukt fra teltet for denslags, var nettopp møte med himmel og jord, kunstutøvelse og kontemplativt alvor og engasjement en sakral opplevelse.Pluss en kilde til ungdommelig beruselse. Karl 12. kunne ikke ha blitt skutt mer meningsfyllt, der Cohan og vi hadde hans store minnebauta rett bak oss.
I Bergen hvor Cohan var kvelden før, var det regn. På Oscarsborg kvelden etter var det så forskrekkelig regnvær at mange søkte mot fergen og ly, og sangerne tappert nok nesten ikke kunne høres for plask og pøs.
Da er alt helt det feil. Det hjelper ikke. Vi kan snakke oss bort og trøste oss hjem. Scenefolk synes synd på publikum. Publikum synes synd på kunstnerne. Det var jo ikke meningen.
Norsk august er ikke lengre hva den var, den heller.
.