Man kan greie alt så lenge man kan gå på kino – sa Woody Allen. Det han så riktig påpekte var menneskets behov for flukt og drøm og eskapisme . Vi kan ikke greie livene våre uten for noen timer å komme oss vekk fra hverdag og det som verre er. Film i kinomørket brakte to timers reise til andre land og kulturer, til møtet med vakrere og rikere mennesker, til grøss og gru, til å stirre styggedommen i hvitøyet, prøve seg på det forbudte og sveve avsted til dans og romantikk. Jødene greide sitt Holocaust ved humor, Shakespeare ga alltid innslag av humor selv i de svarteste komedier. Vi MÅ løfte oss opp og ut – om bare for noen timer.
Da Woody Allen vokste opp, var kinoen Det Store Tivoli. Filmkunsten kunne bare oppleves på det store lerret . Suget etter film som tidtrøyte, film som uforpliktende dumskap og tomgang, film som glamour og glitter, film som gråt og tenners gnissel – film som uforståelig dypdykk – det suget kunne bare kinoen tilfredstille. Derfor gikk massene på kino – billig var det også.
Filmkunst lever videre. Det produseres for fullt! Vi ser ny film og gammel film , klassikere og serier , fra vår egen kulturkrets som fra fjernere strøk. Men altså ikke på kino. Men hjemme. For oss selv.
Netflix og HBO, Amazon og Viaplay og alle etablerte Tv- selskaper har bibliotek av film fra før og nå ustoppelige nye produksjoner. Vi kan spise film intravenøst på våre hjemmeskjermer enten i stuen eller mellom hendene. Døgnet har ikke nok timer. Vi taster og trykker og er på rastløs leting etter den serien alle snakker om.
Kinokulturen er truffet av et sleggekast. Kinoene har vært dønnstengt, og hjemmekarantene har gitt hjemmekinoen den store boomen. Det er bygget enorme kinosentra med antall saler og diverse konsepter, med liggestoler og risteseter, med reklame og snop og popcorn og drikke.
Nå står de der – tomme og forlatt. Og venter.
Venter på hva? Vil publikum komme og fylle salene? Vel må de vaske hender, vel må de holde avstand. Og det lavmælte kammerspill kan trives i en liten kino eller med en liten forsamling. Men stort spetakkel skal ha stort publikum. Det skal jubles og grøsses når BURNING lukter svidd gummi på livsfarlige fjellveier. Og barneflokken med popcornbeger og på ekstraruter på setene skal feire bursdag med siste PIXAR-utgave på Colosseum.
Akkurat som parkerte fly på flyplasser – det vil ta tid før kinoflokken føler seg trygg og virusfri og fyller de hundrevis av skinnseter. Film er for massene. Massene skal ta bølgen, bli grepet av gap-latter og av det store grøss. Og så gå ut av kinomørket litt sterkere til å ta tak i det vanlige kjedelige hverdagslivet.
Det går et stille tog av filmelskere til strøkskino og enkeltkino og til Gimle. Det sosiale livet på utekafeer, på barer, på restauranter – å nikke gjenkjennende, slå av en venneprat, hilse til nabobordet – våren 2020 har vi kjent på fellesskapet vårt.
Slik vil det være for film på kino også.
Det gir en slags hvile å sitte inne i en film, ha den rundt seg i kinomørket. Bli beveget og felle en tåre – kinoen er det siste mørke rom hvor vi kan gråte i fred for oss selv. Og gi seg over til magelatteren. Vi ler for lite.
Hollywood er ikke lengre hva det var. Ikke Woody Allen heller, bare så det er sagt. Men glem nå det – film for storskjermen fosser mot oss . Den slukker tørsten – langt på vei. Bare trykk og tast og heia Netflix.
Men – spennet fra sporten opplevd fra tribunen og med klanen som skriker, til kirken med stille deltagelse av bryllup og begravelser med salmesang og så endelig mot kino og flukt og drøm – det er det SOSIALE livet vi trenger til og lenges mot.
Sammen i kinomørket for noen timer – da kan vi greie alt. Etterpå.