Vi har fortsatt en fasttelefon. Den står der som en forsikring. Koster ikke så meget og brukes aldri, bortsett fra når mobilen går i svart og når hus-alarmen går i rødt. Det hender at man i farten glemmer rekkefølgen på nøkkelbruk og helvete bryter løs. Da må man ha kontakt med firma som passer hjemmet opp. Det er pr. fast-telefon. Ellers har vi mobil for hånden, rett ved , dag som natt.
Men når så fast-telefonen ringer, vet vi det er noen som skal selge oss ett eller annet. Gudene vet hvor de finner oss, men det gjør de altså og til underlige tider på døgnet. Vel hender det at Georg, vår gamle venn, som ikke har notert seg mobilnummeret vårt, ringer for å slå av en prat. Vi vet det er han, for klokkeslettet stemmer med hans hilsnings-vaner fra Fredrikstad. Vi prøver ustoppelig å oppdra mannen for vi må jo reise oss fra godstolen eller drømmesofaen og gå ut i hallen til telefonen der den står og kimer på sin faste plass.
Men ellers er det altså noen som skal selge oss noe. Idag igjen midt på formiddagen vi hadde somlet oss for lenge i hjemmet. kom den kjente ringelyden. Vi visste det jo der vi løftet røret og sa hallo og en ung stemme spurte om det var Ingeborg. Vi var dus. Jeg spurte promte hva hun ville selge. Hun ringte fra «Vi over 60». Siden jeg i siste nummer hadde blitt stort oppslått som blogger og internettbruker i voksen alder fra akkurat dette magasinet, tok jeg min vennligste tone og tenkte redaksjonen hadde noe på hjertet.
Men nei – den unge damen ville ha meg som abonnent nok engang siden jeg for flere år tilbake hadde hatt et slikt et års tid. Jeg hadde sagt opp avtalen. Den pågående selger hadde notert seg dette og ønsket å anke meg tilbake. Jeg sa at jeg aldri kjøpte noe som helst på telefon og takket nei, kort og godt. Hun skjøt da raskt inn om jeg brukte e-post ? Da stakk det en fanden i meg hvorpå jeg bryskt fortalte kvinnen at hennes magasin nettopp hadde hatt meg som intervjuobjekt nettopp som internettbruker! Hvorpå hennes energi bare glapp, vi avsluttet, og jeg sa takk og farvel.
Pågående selgere for all verdens tilbud og som oppsøker oss forbrukere pr. fast-telefon er den yrkesgruppe som utøver den minst kompetente innsats i verden, er nå min erfaring. De har ikke peiling på sitt eget produkt, som overnevnte eksempel viser. De ringer på de minst gunstige tidpunkt – fredag kveld rett før gjestene kommer, ukekvelder forøvrig når alle voksne mennesker ser nyheter eller hjelper barna med lekser eller tannpuss, eller på formiddagen når vi ikke er hjemme ( kan sjekkes på panel ! )
Alle veloppdragne mennesker ønsker å få henvendelser som er høflige uansett, men særlig hvis vi skal kunne tenke oss å kjøpe en vare eller en tjeneste som vi selv ikke oppsøker. Våre telefonselgere er milde nok i stemmen, men de er udannede siden de verken har lært seg navnet vårt eller at vi ikke er på fornavn, er dus. Om aldri så store firmaer, om aldri så kvalitetsbevisst på produktutvikling, om aldri så salgsorienterte – det hjelper ikke med å ha telefonselgere som snakker til oss potensielle, voksne kunder som om vi var kompiser eller barn.
Gamle, gretne kjerringer eller gubber bedriver en evig moro-lek seg imellom med å fortelle hverandre om disse håpløse telefon-selgere. Etter som årene går er det da ikke så mange ringelyder fra omgivelsene man har, når jobben er slutt, og barna har reist. Håpløse telefonselgere blir da en begivenhet den dagen – det skal de ha!
Så tar man seg i å føle medynk både med aldrende medborgere og med arbeidsutøvere som gjør så godt de kan. For ikke så snakke om at egen-erkjennelsen tilsier større raushet og muntrere sinn i norsk sur og kald januartilværelse. Først når også telefonselgerne har sluttet å ringe, blir det helt stille. Og da er det trist, da.