Politi og flygeledere har fått søkelyset på seg for utsøkt sans for ferie og fritid. Når vold og spetakkel visstnok skal ha størrre frekvens mot ukeslutt på fredagskveld og lørdagsnatt – ja da har Arne Johannesen oppnådd i tariff-forhandlingene at hans politiflokk skal ha rett til fri og helgehvile slik som alle vi andre, og dermed er bare en begrenset politiskare igjen på jobb.. Arbeidsmiljø-loven, sier han, skal gjelde for hans yrkesgruppe som for alle andre.
Og når alle drar avsted i juli på ferie og sommernytelse i inn og utland gjerne med fly – ja, da har også flygeledere behov for det samme. I hele storflyplass-område på Gardemoen er følgelig bare en – 1 – tapper, stakkars flygeleder tilbake på plass i tårnet for å sende og ta imot samtlige flymaskiner i høysesongen. Antagelig har også Avinor i tariff-forhandlingene fått gjeldende lov på sakskartet når sommerferien planlegges, og gutta i tårnet skal avsted med kone og barn til hytta ved sjøen.
Som følge av Gjørv-kommisjonen skal nå alle etaters far og mor – statsministeren – påse at nye HOLDNINGER til arbeid og administrering skal innskjerpes i det offentlige liv, i administrasjonen av vårt ganske land. Jeg har ikke helt forstått hva disse holdningene går ut på, men kanskje kunne det være en ide å se på pliktfølelse, trofasthet og solidaritet til fellesskapet, til jobben, til kunder og pasienter, passasjerer og byens borgere hjem fra fest. Lønn hjelper, men å stå opp til en arbeidsplass er viktigere.
Hvilken yrkesgruppe i dag være seg privat eller offentlig kan si seg fri fra iherdige anstrengelse for mer lønn, mer fritid, mer ferie? For ikke å snakke om bedre og tidligere og evigvarende pensjon? Både unge og eldre er sterkere og sunnere og friere enn noen gang i moderne tid. Men er vi gladere og lykkeligere?
Det norske samfunn er struttende rikt og selvopptatt og tilfreds. Vi har overgangsbillett til skole og utdannelse, helse og omsorg, vi har hytter på hver knaus og 2 biler i alle garasjene. Sammenlignet med de fleste land på kloden, er Norge det beste sted å leve. Vi bor over evne SAMTIDIG som vi lever over evne.
Nå skal vi ikke kunne leke oss fattige og utsatte. Vi ER jo søkk-rike. Men vi har begynt å kose oss til døde. Vi ferierer og ferierer. Riktignok løper flere og flere så blodspruten står. Sporten har tatt oss, og skal du opp og frem, MÅ du holde kroppen og sykkelen i motemodus og skiutstyret skiftes oftere enn tannbørsten.
ER DET SÅ NØYE, DA ! Holdningen til arbeid – være seg sin private pølsebod eller i departementet, på sykehjem eller i skole – det er der støtet bør settes inn. ARBEID adler mannen, het det seg tidligere. ARBEID er en velsignelse, sa min mor. Hun likte nå aldri å feriere.
Politiets helgefravær og flygeledernes juli-bortfall er et grotesk bilde på almenn norsk fritidsholdning. Det hevdes at nordmenn jobber tilsynelatende mer enn mange andre folk. Vi styrer i heimen og holder trening og fritidslivet på høygir, pusser opp hytte og bytter oss hus.
Kineserne kommer og tar oss – de er mange og de står opp om morgenen. De passer sine rismarkeder 360 dager i året, mens vi slår høy, høster korn og er på jordene bare halve året. Norsk skoleungdom og studenter møter en brutal virkelighet når de studerer i fremmede land.
Nettopp fordi vi er så ressurs-sterke og rike – nettopp derfor bør vi være enda mer arbeidsomme, enda mer forpliktende, enda mer solidariske.