TANN FOR TANN.

Tenner er det eneste som syns av skjellet. Tenner er dessuten Vårherre’s slumseverk. Der gjorde han en dårlig jobb. Dette bør han stå til rette for når vi møter ham deroppe -( pluss at vi må spørre hvorfor han lar det regne når barnetoget går 17.mai !)

De av oss som har vokst opp under en hel verdenskrig og har blitt merket for livet av skoletannlegene på 50-tallet – vi har fått bære en straffedom med dårlige tenner kombinert med tannlegeskrekk. Vi har det ikke godt. Vi må behandles med omsorg og respekt og gjerne med noen gavesjekker, øremerket for tannbehandling.

Kostholdet i tidlig barndom med kålrot og grovbrød og melkeprodukter og kanskje med en kylling som festmat, var nok ikke det riktige ernæringsopplegg for sterke og hullfrie tenner. Skjønt snop og sjokolade var det mindre av i trengselstider.  Men selv om vi pusset og pusset, så var gode tannhelse-knep ikke topp-prioritert i skole og helselivet vårt. Selv hadde jeg en mor som var mer blomsterhandler enn hjemmeværende, barnevennlig husmor og kanskje burde jeg bebreide henne både arvestoff og gener og svikt i kostholdet i heimen – resultater var og er; –  tenner med hull i.

Av alle terrorbehandlinger man ble utsatt for i oppveksten,  var det å bli behandlet av skoletannlegen selve marerittet. Bare innkallelsen i klassen var som å falle ned i det svarte dyp. Og lukten, lyden, den store, runde sol-lyskasteren av en lampe, gruvedriftlignende borr, fotpedalen, stolen – bare her jeg, godt voksen, sitter og  skriver om disse minnene, kan jeg kjenner gysninger fortsatt. Gudene vet om det dengang var oppfunnet bedøvelse – man kan bare huske smerte-rittet som tok tak og som har nedfelt seg  fysisk i hukommelsen.

Jeg var så redd for tannlegen!

I alle år  – inntil jeg fikk en god venn som også var tannlege! Jeg gikk til ham. Der har jeg kommet og gått med mitt besvær. Knepet er nemlig å gå til en venn, ikke til tannlegen. Jeg gleder meg, rett og slett, til å treffe ham, innledningsvis ta en god prat, kjenne hans kjærlige omsorg, vite ham nær.

Det er ynkelig,  dette med tenner. Ikke noe å skryte av. Det overlater vi til alle som er feilfrie, som aldri har hull, som aldri må rotfylle eller ha en krone. Vi ynkelige kan underholde hverandre med muntre beretninger om hvor vellykket fremskrittet har vært hva gjelder utstyr i sin alminnelighet, hvor storartet stolen har blitt, hvor hurtig borret durer og danser så vannspruten står, hvor lekende lett det er å få bedøvelse, beroligende belysning og musikk,  må vite.

Det koster penger – veldig mye penger også. Og utrolig nok er tannbehandling noe vi selv  må betale. Vi krangler om privatisert helseforetak, om hvor forkastelig det er at noen kjøper seg  rask og effektiv seng og plass, om å gå utenom køen, om at det utvikler seg et klasseskille i sykdomsbehandling. Men i alle år har vi måttet gå til tannlegen og betale for oss og våre tenner av egen kasse og pung.

Dermed ble det ingen ferie til Marrakesj denne gang. Vi må holde oss hjemme med nye tenner, vi.