Takk – begge deler.

Jeg sier som Ole Brumm i valget mellom melk og honning. Han vil ha begge deler.

Jeg er for offentlig sykehus og for privat sykehus. Begge deler på samme tid. Jeg ser på Volvat som en velsignelse. Samtidig har jeg fastlege Christian og reumatikeravdelingen på Diakonhjemmet som tjener meg og mitt med trofast kompetanse.

Det er nå slik at smerten treffer og blodet renner utenom kontor-tiden til  Doktor Christian. Det kan være både helg og høytid. Da setter jeg meg i bilen og kjører til Volvat. Der sitter vi på ventebenken og nikker til hverandre. Bekymrede småbarnsforeldre kommer med feberbleke små og blir skynnsomt henvist til egen barneavdeling ( gudskjelov.) Voksne og vennlige sykepleiere i nystrøkne, lyseblå uniformer tar hånd om meg. Legen kommer, og alt går effektivt,avslappet og trygt for seg. Dermed går man med lettet sinn og rettere rygg og ny resept mot kassen.

Da er det at selv jeg som vet og vil at privat sykehjelp skal koste penger, som har mitt betalte medlemskap av en forsikring, som vet at på kommunal legevakt er det tilnærmet gratis, og som har penger på bok -. selv jeg blir ganske overveldet og lett forskrekket over at såret på leggen med vask og stell og plaster kommer på mange hundrevis av kroner. Det var da forferdelig dyrt, sier jeg stille til meg selv! For man er blitt så innpodet med at omsorg og pleie i dette land ikke skal  koste dyrt. At vi på legevakt og hos fastlegen, på sykehus og på klinikken ikke skal kunne kjenne på engang at vi må betale stort og meget for hjelp og behandling. Vi er blitt så sosialdemokratiske alle som en både mellom ørene og i hjerteroten at vi forventer automatisk at denslags skal det offentlige ta seg av, at det skal være på plass og umiddelbart tilgjengelig , og vi skal få pleien gratis nærmest når vi gjenom livet i lange baner har betalt både skatt og forsikring.

Som voksen dame ble jeg urolig for at øynene mine var blittt tiltagende trette, og jeg mente det var sikrest å sjekke synet. Alle fortalte meg at øyelegene som fastlegen kunne henvise meg til, hadde lange ventelister. Men jeg ringte likegodt Aleris – tidligere Røde Kors -klinikken – spurte om det var hjelp å få til å kontrollere synet. Ja, kom det prompte – du kan få time imorgen!  Neste dag var jeg på pletten, fikk behandling og kontroll og betalte over tusen kroner. Fryktelig dyrt, tenkte jeg, men var lykkelig glad for at jeg ikke hadde noe problem med øynene.

Hva er moralen her; jo – at penger hjelper. At penger må vi legge til side for helse og hjelp i farens stund, at vi må avstå fra en rekke innkjøp av annet i livet fra dyrere bil til dyrere bolig, til hytte hist og ferie pist. Vi må vite at når sleggekastet treffer oss og hjelp må skaffes og køene er lange, ja så bør vi ha spart opp en konto for denslags. Jeg er fast overbevist om at mange av oss i Den Tredje Alder som  har solgt villaen og tatt lån og har penger på bok, vi kjenner trygghet for nettopp å ha tusenlappene der for å kunne kjøpe oss hjelp i nødens stund.  Økonomer har anklaget de eldre for bare å tenke på seg med å skaffe seg tykk konto og for å kunne kose seg, reise rundt og nyte. Nei, der kommer egen-garanti for fritt å skaffe en hjelpende hånd eller en oppredd seng når alderen tilsier at det både røyner på og har hast.

Privat sykepleie enten slik eller sånn har kommet som et velsignet og helt nødvendig korrektiv til den offentlige virksomhet. Viktigst er at denne nye konkurransefaktoren har innført KUNDEBEGREPET hos oss pasienter og pleietrengende. Slik at vi stolte og rakrygget kan kjenne på rettigheter og muligheter, respekt og verdighet i en situasjon hvor vi både kan være ynkelige, nedslåtte og trengende. Vi er innpodet med å være takknemlige, tålmodige, finne vår plass i køen og ta til takke. Vi sier til oss selv at både leger og sykepleiere er tapre riddere, storartede og hjelpsomme og (nesten alltid )  kompetente og dessuten underbetalt og alltid på vakt. Så sitter vi der da med smerte og angst og venter. Vi finner oss i alt for meget- og bare når det dreier seg om dem vi er glad i og ikke oss selv, blir vi tilnærmet  både høyrøstede og sinte og kan rett ut forlange pleie der og da.

Imorges kom det norske nyheter på radio om at det offentlige sykehus-system hadde registrert 16% økning i klager. Det mottok øverste ansvarlige meget positivt fordi det bare viser at nærhet til brukere, pasienter hadde økt og var resultat av ikke  dårlig behandling – tvert imot –  pasientene hadde  snarere tatt i bruk alle de kanaler for kontakt og reaksjon opp mot helsevesenet som var der for dem.

I den politiske hjemlige debatt omkring privat kontra offentlig helse og pleie-vesen blir frontene harde og nødvendige når lovbrudd og slomsete omgang med tariff og turnus finner sted i privat sammenheng.  Når offerviljen står i høysetet i frivillighets-organisasjoner hvor tapre tjenere står døgnfast i pleie av trengende dag etter dag -år etter år, se da kommer kraft-sosialistene og jubler over innsats og er overstrømmende samarbeidsvillige. Samfunnet kan ikke klare seg uten både Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, sier de. Men når skikkelige mennesker ser at de kan lage hederlig og LØNNSOM butikk av både legehjelp og pleiehjem – se da kommer skjellsord om  å sende bestemor på anbud og rå spekulasjon om høyeste bud og strålende  inntekt.

Lønnsomhet er en dyd. Kommersialisme er IKKE en dyd, men ganske så usmakelig  –  ikke minst i pleie og omsorgs-sektoren. Her er det viktig å lære seg å se og forstå forskjell både hos kremmerfolk og hos opposisjonen, både på venstresiden og på høyresiden i debatten.  Selv har jeg lenge hevdet at demokrati og velferdsstat ligger vel så meget i frihet til å kunne kjøpe seg pleie og sykeseng som å kunne kjøpe seg ihjel på rødvin og reiser, hytter, bil og hus.  Det siste har vi all verdens mulighet for å gjøre. Det er fritt frem på øverste hylle.og dette finner venstre-sosialister helt uproblematisk. Men om noen velger å spare seg tusenvis av kroner for å ha på bok når livet går i svart, og kroppen har det som værst, se da er det kommers av folks elendighet og penge-gribber som røsker til seg.

Jeg takker for Volvat, jeg. Så får heller valg av ny sofa stå på vent. Og kjære doktor Christian motta all min hyllest og dype respekt.

Én kommentar til «Takk – begge deler.»

  1. LURER PÅ HVA DE DÆRRE SYSTEMFOLKA LURER PÅ INNIMELLOM , KUNNE TRENT LITT
    FREUD OG JUNG SIN FILOSOFI INNIMELOM ( 7 ) SPØR UTEN JEG SVAR IKKE GODTATT
    VEIT IKKE BEDRE….. SVARE SÅ FORNØYD DE…. BLÅKORS SPESIELLT GLiDEMsann ellers

Det er stengt for kommentarer.