Ta toget!

Nordlandsbanen er stengt av ras.  Det er morgenmelding en januardag ( hvor det er 11 måneder til julaften ) fra en landsdel hvor nedbøren stadig lager krise og kaos for folk i farten som bor og som besøker.  De er vandt til årstider og naturens herjinger, men tidvis blir det for meget av alt og det meste selv for dem. Min venn storbonden i Nord-Trøndelag har tørre kommentarer til meg i storbyen når det innimellom her sør stamper trafikk i gatene, brodddene må på og trikken står. Hos ham er kreftene en evig utfordring for drift, næring, liv og røre. Vi har ikke mye av slikt, verken mørke eller stillhet, storm eller flom.

Jeg har tatt Nordlandsbanen et stykke på vei. Fra Trondhjem til Steinkjer en vårdag. Det var puslete greier. Vognsettet var som et forstadtog med åpent landskap og respateks-seter i rad og rekke. Ikke servering av noe som helst. Vi bare satt og så. Jeg så ut, mens alle de øvrige så ned.

Min favoritt-tog-reise over Dovre hadde vært en fest med komfort og hvitvin, varmt å spise, lesero og utsikt til det vakreste landskap. I Trondhjem gikk altså ferden ganske umiddelbart videre nordover. Jeg ønsket å forsterke min tog-entusiasme og gikk ombord.

Jeg elsker å reise med tog. Det er å være på bakken, i virkeligheten, ta avsted midt i byen, spasere gjennom vogner, hilse og nikke til mennesker rundt, og ikke minst kjenne på rytmen og roen. Det gir god leseopplevelse, hvis det er dag. Spotlampene er nemlig ikke alltid sterke nok i kveldmørket.  Man reiser i et landskap  og nyter natur. Stasjonene er bygninger med historien utenpå skjønt betongen og kiosken og skurene har tatt over for snekkerglede og fargeprakt. Navneskiltene forteller stadig om høyden over havet som om det er det eneste viktige å få vite!

Nordlandsbanen ut fra Trondhjem går i åpent lende langs hav og fjord innledningsvis. Nord-Trøndelag er Norges svar på Toscana. Det er så vakkert, rolig, harmonisk med fjell dere bak og bølgende blåner  med kongsgårder på hver haug, frodig og storslagent og stadig overraskende sjø og vann. Togreisen kunne være en fest for ferierende, men var tydelig innrettet mot nærtrafikk. Vogntypen tydet på det. Traseen gikk langs kløver og timotei. Trær og busker dvasket seg mot ruten. Det var tuslete og smått opp mot det storslagne landskapet.

Siden dagens melding gikk ut på at Nordlandsbanen stod fast, tok jeg ved dagens lunsjbord hvor samtlige er svært oppegående i samfunn og politikk, media og reiseliv, voksne og engasjerte  – en rask spørrerunde om noen av dem noen gang hadde reist med Nordslandsbanen?  Om de kjente til noen ellers som hadde tatt avsted med toget der oppe for frivillig ferie og fritid og blott til lyst?  Som andre togreiser mot Bergen eller Lillehammer , Halden eller Larvik eller mot Kristiandsand, ikke minst.  Ingen hadde noen erfaring med toget nord for Trondhjem. De hadde glemt hele greia. Rolf kunne huske han som rekrutt hadde tatt et stykke tog engang.

Hva er det med Norge og tog?  Vi får det jo ikke til ?  Vi har et enestående vakkert land hvor det måtte kunne gå ann å lage turisme av mer enn Bergensbanen ( som er halvannen time for langvarig! ).  Det går snor-rette spor i øst og vest, og sandelig også mot nord. Noen av oss har i en år-rekke ment at vi må kunne sette oss på tog og dra mot Europa også, men vi stoppes i Gøteborg. Og til Stockholm pusler det et togsett innimellom og i timesvis. Vi som elsket natttog hvor vi gikk ombord i byen der borte etter middagen og våknet på morgenen hjemme rett ved kontoret og slapp både Arlanda og Gardemoen.

Vi selger fjordene med cruise-skip, Hurtigruten er en internasjonal seier,  vi har veistrekningerved havet  som har fått arkitektpris, bilene våre drar i kolonner til fjells og mot kysten, og spa-kulturen damper ut av  hvert bidige hotellkonsept. Vi farter til feriesteder som er der vi bor,  fra hjemmet hvor vi bare jobber.

Norge nord for Trondhjem er fortsatt en statshemmelighet hvis man ønsker å ta tog. Kysten er klar. Flyene letter og lander. Bilene står skodd i garasjen, og det hører med til dannelsen å ta Hurtigruten.  Stakkars minister  Kleppa har mer enn nok med dobbeltspor her på flatlandet hvor tusener klager og har all rett til det.

Vi er et bitte-lite folk i et land med bøtta full av rikdom, gods og gull. Med et fingerknips burde vi kunne løse de fleste problemer når land med millioner av mennesker tydeligvis setter fart og får det til?

Det er ikke lett å være norsk og glad i tog.

2 kommentarer til «Ta toget!»

  1. Har somlet meg med å svare deg og takke for melding om bloggen. Her er det SÅ mye å bevege seg inn mot. Stimulerende og lærerikt – hoi hvor det går!

    Følg med!

    Takk og pris fra Ingeborg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>