Du har ikke fred lengre en hva naboen vil. Idag er det visstnok Verdens Støyfrie Dag. Derfor denne stemningsrapport fra den gode heim.
I vårt boligkompleks – vi er 12 i tallet – skal en leilighet pusses opp. Eieren døde- han hadde bodd her i mange år og ikke vært av de mest interiør-besatte og ikke gjort et skvatt for å oppdatere sitt hjem med siste trender av noe slag. Samme kjøkken, samme bad.
Så ble hjemmet hans solgt . Ikke til dem som skal bo, men til et firma som skal pusse opp og så legge resultatet ut til salgs. Effektiv kommers.
POenget er at når så riving og pigging og støy og støv settes igang i gården vår – ja, så er det ikke nye naboer vi skal oppmuntre og korrigere og kanskje klage til. Nei, det er firma-leder og diverse håndverkere som også er polakker . Og gjør et planlagt og kompetent arbeid på kortest mulige tid.
Nå nærmer vi oss poenget – STØY! Opp-pussing av bad og kjøkken, vegger og vinduer er selvsagt viktig og nødvendig . Nå er det slik at man aldri får lov å slippe ut vond lukt. Men vond lyd! Ikke rart det er etablert VERDENS STØYFRIE DAG.
Vi fikk varsel i god tid. Om at det kom til å bli så høyt lydnivå for oss alle at vi måtte kunne motta ørebeskyttelse med hjelp til å koble oss til mobil, radio og TV mens det varte.
Nettopp – mens det varte. Klart det måtte bli periode med støy. Men kampen må stå om tidsavsnitt og varighet. Selv – som kinodame har man i 25 år diskutert lydnivå på film i kinorommet. ( Jo eldre publikum, jo lavere lyd!) Nå kom utfordringen til en 81årig enkefrue som i koronatider har innskrenket uteliv og elsket enda mer sitt deilige hjem i urolige tider. Nå ble hun truet av å ikke kunne lukke døren og være i fred.
Enten det dreier seg om graving i gater, byggeprosjekter rett rundt hjørnet eller i leiligheten i 2.etasje – viktig er å få vite hvor lenge bråket varer! Slik at vi kan innrette oss etter det.
I vårt tilfelle her så ble det gjort iherdige henvendelser om at i koronatider måtte helseproblemer komme først. Noen av oss er riktig gamle og kan ikke bare ta en tur. Ikke kunne vi bo hos familie – smittefaren satte stopp for det. Ikke fikk vi reise til hytten. Hotellet var stengt. En forsker underviser studenter på digitale media og må ha lydfred. Universitetet var jo stengt:
Firma utsatte oppussing noen uker. Men er nå igang. Nå har de ikke anledning til å la næringslivet stanse opp – hjulene skal igang. Vi har forhandlet oss frem til 4 dager – ikke helg – og larm og leven fra kl. 9 til kl. 15.
Jeg hater støy. Jeg blir sjelesyk av det. Samtidig trenger jeg ikke bare fred i heimen, men et hyggelig naboskap og fellesskap. Jeg trenger folk rundt meg.
Bor man i by så må man tåle støy. Stillheten finner man i skauen. Dessuten har vi jo alle pusset opp når vi flyttet inn. Vi har vært til besvær, vi også. Men vi kan jo hjelpe hverandre gjennom forvandlingsplaner og ny innredning. Støy og larm må vi tåle i fest som i hverdag når vi bor sammen .
Men natten må være min egen. Og dagen kan jeg støydele – men bare i tidlig varsel og i korte perioder.
Dette skrives i tidlig morgenstund før nakkeskuddene kommer! For plutselig pigger håndverkene i betongen der oppe! Det gjelder å puste rolig, vite at det er siste dagen.
Og så legge en plan for sykkeltur eller dra på noe så gammeldags og hyggelig som en biltur!
Ikke synd på meg, nei. Gratulere med dagen.