Først var det anti-røyke-kampanjen. Så er det turer med Monsen. Så vises kreftopererte sine bryst på Facebook. Idag kom det varsel fra Trygg Trafikk om sterke scener.
Alle nevnte ekspempler er i utgangspunktet meget godt ment. Alle avsendere har de edleste hensikter. Klart vi skal slutte å røyke! Klart vi skal ha respekt og beundring for skadede mennesker som får hjelp til å stortrives med seg selv og sitt i kamp for å leve i naturen med de mest ekstreme utfordringer. At unge kvinner som ønsker seg nye bryst , er kampglade og utagerende, er strålende. Og vi bør gjøre alt for å hindre trafikkdøden på veiene.
Det er problematisk å lage slike kampanjer og programserier. De ansvarlige avsendere innrømmer både at det går en grense og at de er usikre på hvor den går. Visstnok forsøker de seg på å dokumentere vellykkethet, at resultater viser positive utslag. Forskningen her er ikke altfor imponerende, og man får en misstanke om at det utlandet som har gått i bresjen, er et valgt utgangspunkt. Hva med alle andre der ute, har de valgt bort skremselet eller vet de ikke om det?
Men ofte slippes det hele løs på oss seere med hilsen om at debatt er det viktigste, – kjør igang, jo mer spetakkel, jo bedre. Jo større forskrekkelse og avsky, desto bedre – i den gode hensikt om å verne liv og helse, styrke empati og respekt. Det er opp til publikum. Vi får i så fall våge å si ifra, i det minste.
Selv har jeg aldri forstått at man postivt lykkes i å selge en vare ved å skape negativ reklame. Selv kan jeg huske et utagerende markedsføringsfirma som foreslo at åpningen av nyoppbygget,storslagent og vakkert Colosseum kino skulle annonseres med en dobbelside i Aftenposten som var absolutt naken og helblank – bare med en liten TV-skjerm i det enehjørnet. Det for å vise formatet på kinolerretet. Det var så finurlig at det ble avslått. Ikke en film, ikke en stol, ikke en farge, ikke en atmosfære. Selgerne mente det ville vekke oppsikt!
Å skape respekt for helseregler og trafikk, vise strålende menneskeskjebner i rå virkelighet, å realisere hvorfor man drømmer om vakkert bryst – alt det er i høyeste grad anstendig og edelt.
Likefullt – noen av oss skremmes slik at vi slår av og vender oss bort. Selv har jeg et helt liv vært feig og svak i møtet med skremsels-scener både i virkeligheten, på scenen og på lerretet. Også det skrevne ord, i litteratur er jeg rask til å avvise og bla meg forbi.
Jeg skryter ikke av dette, tro meg. Må jeg, så må jeg, og livet har lært meg at man klarer det man må og langt mer enn hva man tror i møtet med livets sleggekast av vondskap og redsel.
Men det er noe i dagens media og rullende rammel av all verdens skrekk og gru som tilsier at noen av oss kanskje nå bør sende et varsel om at nok kan være nok . Jeg tror at avisers forsider om alt du kan dø av, alt som rammer deg av sykdom og elendighet, all informasjonskampanje som går ut på det samme og realityprogram som endevender hverdagstragedier til seire – det kan være at vi blir mer tykkhudede og avvisene enn det motsatte.
Så da hjelper det jo ikke – kjære TRYGG TRAFIKK. Eller?