Jeg liker å kjøre bil. Fra jeg var liten av drømte jeg om å sitte bak rattet og kunne ikke vente til moden alder, så jeg snik-kjørte allerede som 12-åring på bestefars område på Munkholmen på Kornsjø. Jeg fikk sertifikat på 18-årsdagen og debuterte som sjåfør med å kjøre blomster fra min mors blomsterhandel i Sarpsborg.
Familiens bilbruk har vært nøktern, men nødvendig. Til feriestedet i de dype skoger var det godt med en stasjonsvogn med plass til kjernefamilie og barnas medbrakte venner siden stedet vårt lå i den absolutte ensomhet. Katter og juletrær og vedhogst, stige og takstein, malerbokser og diverse nødvendighetsartikler pluss mat og drikke for ukeslutt eller ferieopphold – bor man i villmark så bør bilen være stor og romslig.
Ettersom livet har påført ektemannen rullestol-liv, må bilbruk tilpasses trilletilværelse med rampe bak og plass til all verdens » fabrikk-hemmeligheter» . En 7-seter er nødvendig, men ganske så slitsom å benytte seg av når man skal til handle toalett-papir og noen vinflasker rundt hjørnet i storbyen.
Derfor fikk hustruen i gave en liten Smart-bil til eget bruk og til hverdags. Den er en munter opplevelse av trygg trafikk, bare at den slutter rett bak nakken. Den minner forøvrig sterkt om å kjøre tivoli-bil, og man blir 40 år yngre til sinns ved å starte opp. Den er i tillegg politiske korrekt fordi den forbruker bare ørlite brennstoff og forurenser enda mindre.
Men ingen har regnet på og i klartekst fortalt at å kjøre en Smart-bil forutsetter at man bør ha en ekstra bil i tillegg!
For stakkar den som liten er hvis man i en småbil skal forflytte seg utenfor bygrensen og nærmiljø til motorveier og dra avsted på fylkesveier til Sørland eller Østland, nordover eller i vesterled.
Man blir nemlig blåst til siden. I beste fall. Eller blåst i diket. Jeg har 4 års erfaring i å ligge med min Smartbil til Tønsberg eller til Fredrikstad – ja, uansett utenfor bysonen mot Gardemoen eller mot Ytre Enebakk. Det er livsfarlig. Ikke fordi veiene ikke er trygge, ikke fordi bilen ikke er solid nok, ikke fordi regn og vind gjør det vanskelig. Nei, fordi det på veiene er en uendelig og sammenhengende trailer-trafikk nærmest som rullerende industri-områder som bare gjør Smart-bilen til en mygg hvor man blåses av vind-trykk både bakfra og fra siden.
Tung-trafikken av disse mastodont-farkostene vokser i velde og i antall. Her en kveld kom jeg kjørende mot Oslo etter foredrag i Sarpsborg med min nye Fiat 500- liten og ny, lekker og solid. Jeg lå i underkant av 100km. i timen og merket plutselig at en monster-trailer lå og blinket og blinket meg i bakspeilet. Den var uendelig stor og truende og forlangte med sine varselblink også fra lanterner på taket at jeg skulle enten øke hastigheten eller forsvinne ut av veisystemet. Trailer-sjåføren kunne rakt tatt ut i venstre fil, men hadde tydeligvis stress-problemer med tilværelsen og med meg med å bruke sin makt og velde ned på en liten hvit Fiat foran seg. Ved bomstasjonen etter Moss for han forbi og ble borte, gudskjetakk.
Vi små-bil-eiere kan vitne om i rekke og rad hvor macho-preget trafikkmønsterer er. Ikke bare er trailer-trafikken gigantisk i tyngde og mengde og storhet, men den utgjør en livsfarlig «jeg-er-størst-og-stor»-holdning til oss små på bakken og på veien. Jeg har erfart hvordan ellers enhver større personbil også bare MÅ kjøre forbi en liten Smart eller Fiat som holder seg i 100km. Det går på verdigheten eller mandommen eller muskelstyrke løs bare å ligge pent på motorveien bak en liten farkost i vanlig tillatte hastighet. Og vi bak små-bil-rattet kjenner oss som en trusssel i trafikkbildet ved i all beskjedenhet å våge oss på veien.
Jeg leser motor-sider i aviser og nytt om bil i magasiner. Jeg ønsker å holde meg ung og interessert på feltet. Men denne macho-rasismen i bilbruk på veien og i trafikken er det altfor lite debatt om. I båt-kulturen med en økende flåte av luksusbåter og dundrende fart og spenning på bølgen den blå – ser der kommer ofte fare-signaler om manglende hensyn og økende fare, støy og spetakkel.
Mangel på og dannelse i fellesrommet er primitivisme – vondt å nevne i et land hvor vi lever i overflod på det meste.