Å lese bok er å være stille.
Ikke at man har det så travelt. En enkefru nær 80 år kan ha rolige dager fylt av personlige gjøremål og privat administrering, trening med mening , helsesjekk oppe og nede, – møter, foredrag, kino, konsert og kirke. Dessuten tar det tid å ta avgjørelser – man må tenke seg nøye om før man beslutter seg for å utsette hva man tenkte gjøre. Når man lever i familie med mann og barn, for ikke å snakke om i jobb – da tar livet tak i dagen , og rytmen avgjøres av alle andre. Hoi hvor det går! Hoi hva man rekker og orker!
Plutselig er det ingen som venter, ingen som er avhengig av en. Vennekretsen skrumper og er ellers på reise. Så har en datter en katt som trenger mat og vann. Katten er den eneste som trenger en etter et langt liv i ledelse og travelhet . Tragisk og muntert. Livet har sine faser.
Så hvorfor da en bok for å være stille?
Fordi man bombarderes med inntrykk og nyheter på små og store kanaler. Gjennom et helt liv har man vært samfunnsengasjert, avisoman, nyhetsfrik. Men før var det hvileskjær og pauseknapp mellom sleggekastene. Nå befinner man seg i det totale digitale rom og kan lytte på radio, taste og trykke seg frem på en skjerm nær og kjær, i-Pad og I- phone, alle kanaler, alle strømmetjenester kontinuerlig. Og det gjør man til de grader. Det er bare å strekke ut armen – skjermen venter og er deg nær.
Lykken er likefullt å gå mot trammen for daglig å finne sin papiravis brakt av levende mennesker i nattemørket, – dagen må ha sine ritualer og rutiner. Hvis P2 ikke gir nyheter til fast tid ( mai har så mange fridager!) og avisen er forsinket eller borte – ja, så blir man frynsete av seg. Man kan ikke fortsette med boken i sengen på blanke morgenen midt i uken., nei.
Men selv papiravisen leser man stadig mer rastløst og fragmentert. Man tar til ingressen. Man tar til konklusjonen. Man blar, man utsetter – man leser rastløst og nervøst. Legger til side den lange artikkelen – som man aldri leser likefullt.
Fordi man har fått en lese-kondisjon av urytmisk og kortvarig karakter. Avis på nett bare ruller nedover. Overfladisk og urolig, .er man på jakt og sjekker etter klikk og pling fra sosiale medier sammen med avishusenes egne meldinger. Kom til oss! Siste, siste melding! Noe har skjedd – ustoppelig og uopphørlig. Pluss alle sine «venner» som melder om likt og veldig ulikt døgnet rundt.
Jeg merker en usigelig tretthet. Jeg får for meget . Verden er vond nok som den er , om den ikke hele tiden skal snakke til meg. Stopp verden, jeg vil av.
Bok er redningen. Bok er hvile. Bok er å være stille. I skjønne sommerdager med skarpt sollys på balkong og i hage eller på benken ved havet har man sin Kindle. Alltid sin Kindle som har skjerm som kan leses utendørs. For et mirakel! 70 bøker der mellom hendene ! Og i godstolen venter den ordentlige boken , den som er som en venn som hilser, den med stive permer,. den som man kan bla seg tilbake til og ellers se hvor langt man har kommet.
For oss som ikke er så pratsomme, som har vondt for » small talks» og som fort blir ferdigsnakket – da er det en redningsplanke å spørre » hva leser du for tiden?» Dermed blir mennesket ved din side en samtalepartner, tenk det!
Det leses så mye av så mange! På feriereiser, på flyplasser, ombord og senere på stranden – folk har bok på fanget, bok ved siden. . Vel er det mobilmennesker vi henger oss opp på og fnyser av.
Men se nøye etter – i 2018 leser vi bok på bok. Vi trenger til det.
Vi må finne roen.