SMERTER I SOMMERSOL.

Det er 22.juli-dager. Jeg sykler i folketomme gater vest i byen. Det er tirsdag morgen, og jeg er ganske alene i Bygdøy Alle . Alle er på ferie, Butikker er sommerstengt. Ingen biler, ingen håndverkere, alle parkeringsplasser er tomme. Vi lever i en struttende velferdsstat hvor tydelig alle har feriesteder i inn eller utland og med skinnende sol og perfekt temperatur. Visstnok. Et sjeldent syn er en person som lufter hunden, og kanskje en hjemmesykepleier i kommunal uniform som er utsendt for å besøke et alene-gammelt- menneske i en leilighet.

I denne juli-uken har hundrevis av mennesker det skrekkelig vondt. Husker selv da jeg mistet et barn i august og ikke minst da min ektemann ble påkjørt og lammet – hvor groteskt det var å oppleve tungt alvor og angst når alle tilsynelatende var lykkelige, sunne og solbrune familiemedlemmer med harmoni og vellykkethet . Det går ikke ann å ha sorg i sommersol.

Sosiale medier glitrer mot meg med ferierende lykke ved hav og fjell, ved badestrand og på svaberg, under parasoller i frodige hager for ikke å snakke om på kafe og restauranter. Den ene mer trendy enn den første . Selv i nord med turister i motvind og styggvær er det juli-flott. Og alle er så vakre og glade! Og alle her sydpå har et glass i hånden mot solnedgangen i idyllen. Alltid et vinglass ! Barn er mer barn enn ellers i året. Kjernefamilien er rendyrket kos. Og selvfølgelig er alt dette sundt og ( kanskje) nødvendig og for all del velfortjent. I Norge 2021.

Vel ser vi katastrofe på nyhetene. Skulle bare mangle. Men det er på skjermen. Og veldig langt. langt unna.

Alle vi som ikke har smerte og sår og savn etter terroren 22.juli skal i disse dager kanskje være stille og lavmælte i vår ferielykke med helse og ressurser og penger på bok. Det er det minste vi kan gjøre. I respekt og i medfølelse kan vi møte opp i kirken der vi bor eller oppholder oss, delta ved minnesteder, ikke minst følge timeslag på torsdag, lese og se og tenke og be.

I Vårt Lille Land med så mye styrke og rikdom skal vi takke og dele. Og aldri glemme.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *