SÅ GJØR VI SÅ NÅR TIL KIRKEN VI GÅR.

Den norske kirke er fristilt fra Staten. Nå er det opp til den enkelte av oss . Vi bør kanskje omskrive President Kennedy’s berømte appell og si : Ikke spør hva kirken skal gjøre for deg. Men spør hva du kan gjøre for kirken.

Nordmenn tar for gitt at kirken bare er der. Når det passer oss. På Julaften pynter man seg i bunad og innleder julefeiring med kirkegang. Det hører med i dannet lag og brede lag. Og fortsatt er alternativet med kirkebryllup ,i hvert fall innledningsvis ,en  klassisk modell og en drøm – mer eller mindre romantisk og påkostet. Fortsatt tar man avsted – igjen i staslig bunad – i bred familiegruppe  til kirken for å døpe barnet. Ved død og fortvilelse vet de fleste å finne seg en prest til begravelsen . Og når tragedien treffer oss som folk, så vil vi umiddelbart ønske at døren er høy og porten vid.

Vi regner bare med at kirken er der .

Jeg har fått et lite vakkert diamantkors. Det bærer jeg alltid. Det har kommet reaksjoner om hvor vakkert det er og så: » Har du blitt kristen ,nå?»  Eller » Har du blitt katolikk?» Eller » Skal du dø?» – det siste blir ikke uttalt, men stille antydet. En stygg variant kom fra en presteviet kjendis: » Håper det betyr mer for deg enn at det bare er pent.»

Jeg har vært kristen alltid. Mer eller mindre. Hverdagskristen. Midt-i-uken-kristen. Kultur-kristen. For meg er det like naturlig å gå i kirken som i teater, på konsert, på kino og på kunstutstilling. Som barn måtte jeg gå på søndagsskole og følge med foreldre til gudstjeneste. Som voksen ble det helt naturlig å praktisere trofast kirkegang ved alle familiebegivenheter. Og ellers søke omgang med  teologer og troende i vennekrets og omgangsform.  Etterhvert som tragedier også har rammet meg selv og mine, så har behovet for å kjenne på troen, kjenne på Vårherre’s nærvær, få tenne sitt lys og be sin bønn i Det Signede Rom blitt sterkere , mer naturlig og nesten nødvendig.

Jeg er redd for en norsk kirke for spesielt interesserte.

Når jeg går til en gudstjeneste i en annen norsk by, i et annet sokn blir jeg ofte møtt med » Du er ikke en av oss, du»-blikket. Vel, slik er det i ulike miljøer og foreninger hvor man slenger innom. Man merker fort at noen har eierskap til fellesskapet. Faste plasser i kirkebenken og for ikke å snakke om i kirkestuen ved kaffen etter høymessen. Firkantede bord og småfrossen vennlighet. Her ligger kanskje forklaringen på at så mange av oss søker oss til kirken i Paris eller Roma eller hvor vi nå er der ute. Der er ikke bare hvelvingen høyere og kirkekunsten mer overveldende både i alder og skjønnhet – men vi sanser mindre av skjeve blikk og skepsis, mye mer av sakral høytid og løft.

Vi lever i privatiseringstider på alle felt. Vi er enda mer oss selv nærmest. Vi er enda mer individualister. Vi bedriver en privatpraktiserende kristentro – hvor vi søker Vårherre i skog og natur, i vår egen stue eller vårt eget «stillerom», for ikke å snakke om i musikkopplevelser i konsertsal eller gjerne kirkerom. På teateret spilles stykker om møte med gudstro og presteskap for ikke å snakke om fremmede religioners nærhet i vårt eget naboskap.

Men hvorfor går ikke godtfolk, vanlig folk, vi alle,mer til kirken på søndager? Det er visstnok noe med tidspunktet. Men parkeringsplassen på Sognsvann og på Huk er full av biler allerede klokken 10. Vi trimmer, vi løper, vi går tur i skog og mark, vi rekker jo alltid det vi vil på søndager? Gjør vi ikke? Alle går på kafe, på litteraturhus, på standup, på stadion, på sport og spill. Folk vil kjenne på fellesskap og sitte på tribunen, kjenne på varmen fra leirbålet. Folk vil bo i by, være sammen.

Så står nå kirken der. Så lenge den varer. Spør ikke hva den gjør for deg. Men hva du gjør for kirken.

 

 

 

 

 

 

5 kommentarer til «SÅ GJØR VI SÅ NÅR TIL KIRKEN VI GÅR.»

  1. kirken er hva menighetsrådet er , Jeg synes det er best å gå på gudstjeneste en fremed plass, der du kan lavær å gå til alters hvergang og blisett for ,å gikk ikke til alters .er på nettpresten /sjømans presten i stede , som det står i min frs huus er det mange rom eller rom for alle (ikke meg) skal du be gå inni ditt lønnkammer . det er kirken som stenger folk ute

Det er stengt for kommentarer.