ROMJULS-TRAUME.

 Skyldes det alder eller latskap?  Hvorfor har man mistet kraft og evne til å skrive de lange julebrev?

Noen bruker 3.juledag til å bytte gaver. Selv rydder jeg i jule-stasen, lengter  etter å hive den ut for å hente inn våren i form av hvite tulipaner. Men står imot og konsentrerer meg om i freden og roen lese alle hilsener som gode mennesker har sendt oss.

I de travle år med storproduksjon av film på kino, med publikumstrøkk og personal-oppmuntring, med anmelderi og omtale og med barn og ektefelle og kjernefamilie og bakst og pynt og såmenn vennelag – se da skrev man også lange julebrev til nær og fjern.

Iår har det skrumpet inn til 5. Med hånd – ikke masseproduksjon og med foto av gammel og ung i bunad.  Tidligere var jeg god for minst 30!

Vel kan man reflektere over  SMS, tast og trykk, Facebook, a-Pod og a-Pad og fremskritt på alle skjermer. Min refleksjon går innad, mot meg selv. Jeg som stadig savner frodig samvær med alt og alle, som samler på-  som juveler –  venner, de ekte og varige,og  som jeg følger i omtanke og varme – HVORFOR setter man seg ikke ned og skriver? Jeg som faktisk trives med å bruke ord, formulere og uttrykke meg og som har  både tid og anledning.

En feig unnskyldning er håndskriften. Den er blitt skrukken og slapp. Alle vet allerede på konvolutten at brevet er skrevet av en eldre person.  Det er noe med bokstavenes flyt og rettlinjethet. Så har man en mellomløsning med å bruke PC’n og printe ut en personlig hilsen med avsluttet håndskrevet navn , i det minste. Jeg må tilstå at den varianten ikke bare benyttes, men også kan forsvares.

For med PC’n blir det  litt mindre privat og klamt. Man  anstrenger seg for å løfte ordene til noe mer enn privat årsrapport.  Riktignok glir det lettere unna, men det er som om man innbilder seg det skal trykkes i avisen, leses av noen og enhver.

 Nå sitter jeg med Egil’s interessante og lange refleksjon, med Ingrid og Georgs trofaste, omfattende juleønsker både for seg selv og oss. Thorstein har i alle år postlagt sitt kunstneriske og glade avtrykk. Peisen i hallen er innrammet med ekte julekorthilsener til oss fra nær og fjern.

Hva nøler jeg etter? Hvorfor butter det, hvorfor skriver jeg ikke? Det er med disse kortene som med hele julestresset. Det er en ny fase i livet, rett og slett, hvor noe er forbi, jeg er kanskje forbi, noe ikke så viktig – tilsynelatende.  Det blir ikke mer 7 slag kaker. Man hamstrer ikke slaktevarer og sildekrukker. Det blir ikke gjennomvasket og nystrøket, ryddet og pusset og blankskurt. Jeg tillater meg rett og slett å kutte ut, sitte mer med bok, dyplese, reflektere, observere, sortere.

Jeg takker og jubler mot all energi,  latter og glede fra ung kraft i slekten. Nå er det deres tur, tenker man, og suger til seg velsignet styrke -og noe bekymring – fra deres optimisme,travelhet og stress.

Rik på levet liv, på god bagasje i sekken av arv og gener, er man på plass med seg selv. Og tilstede for dem man tilhører. Og kanskje tar man frem Alvøens klassiske  skrivepapir og konvolutter og formulerer  juletakk og nyttårstanker imorgen og legger spaserturen i godværet innom Posten for frimerker.  Kanskje.