En dag ville jeg avsette til rettsaken mot A.B. Breivik. En dag uten de grusomme vitneutsagn, en dag uten drama, en dag med hodebruk mer enn hjerteslit, en dag uten sirkus.
Jeg har fulgt rettsaken hver bidige dag enten direkte fra overføring på Internett,fra nyhetsreportasjer på radio og TV, fra avisdekning og kommentarspalter, debattprogram og ekspertuttalelser. Jeg mener det er min plikt, – det minste jeg kan bidra med som samfunnsborger. Jeg ville dessuten oppleve saken på den arena hvor rettferdighet skal skje fyldest FORDI den angår mitt samfunn, mitt land, min virkelighet her og nå. Den er en del av min tid på jord, og jeg vil delta levende i tiden.
Rettsaken er for meg testen på om vår sivilisasjon og vårt demokrati etter terroren 22.juli 2011 med 77 drepte uskyldige mennesker vil stå prøven. Om Den 3.Statsmakt holder mål. Jeg ville sitte å sanse aktørene i det som er Den Store Styrkeprøven, ritualene og forhandlingene, tiltalte selv, dommerne, aktor, forsvarerne, sakkyndige og scenen med media og pårørende og involverte.
Jeg syklet avgårde med adgangstegn hentet i Lagretten. Parkerte og gikk mot ikke-streikende vektere og avlesere av både kort og godt, veske og innhold og hoftepip, som på flyplasskontroll. Jeg ble godkjent og steg inn i Oslo Tinghus hvor jeg ble henvist til TV-sal. Men Tv har jeg hjemme,jeg ville sitte i selve rettsalen, må vite.
Med bestemte skritt gikk jeg mot disken for tildeling av viktigere kort i rødt bånd som enkelt ble invilget meg som skribent ( ?!) — jeg så vel slik ut – med klar og vennlig hilsen om tilbakelevering ved hjemfart. Dermed skred jeg opp i «vandrehallen» hvor kamera og journalister mingler rundt alle og enhver- akkurat slik vi ser fra TV-dekningen.
Gode bekjente i pressen hilste meg og viste meg rundt. Men snart var det tid for videre saksgang, så jeg fulgte med presse og tilhørere inn i selve rettsalen og fikk plass på presse-reservert stol.
Som på TV – alle kjente aktører var der i fri flyt før dommerne skred inn og saken ble gjenopptatt med lett klubbe-slag i bordet.
Antagelig har jeg sett for mye film. Jeg ble skuffet, skuffet over hvor gemenslig og hverdagslig og flatt alt var. Ingen vakker utsmykning, ingen parykker og gevanter, bortsett fra juristenes sorte kapper og politivaktenes lyseblå uniformer. Belysning og møblering var veldig lyst og veldig greit. Synsinntrykket var som om vi befant oss i en forsamlings-salen på ny-opp-pusset kommunehus. Salen var mindre enn jeg hadde tenkt meg både i form og innhold. Stemningen er vennlig og allminnelig, den også. Hoveddommeren smiler strålende og hilser velkommen til oss alle og ikke minst ønsker hun hjertelig tilstede vitnene i tur og orden, som om dette var noe av det hyggeligste man kunne være med på. Forsvarer Lippestad’s kjente ansikt har sitt tunge alvor, de sakkyndige som på mange måter har et hovedsete i rommet, er gråe og sammensunkete i sin observasjonsrolle – et trist syn, egentlig.
Bare noen få meter foran meg sitter A.B.Breivik. Som støpt ut fra en stenblokk, som en zombie fra verdensrommet, ikke sliten, ikke sint, ikke med noen kroppsbevegelse, ingen mimikk, intet liv noen gang i øynene heller. Mine venner i pressen som hver bidige dag har fulgt ham, sier han er underlig, mildt sagt. Med 3 ansiktsuttrykk – det er alt i et møte med grusomheter, tragedier, videofilm, skokast og venner og bekjente. Dette er monsteret som ber om et plaster på fingeren etter at han har massakrert over 60 uskyldige ungdommer på kloss hold og sprengt et lands regjeringsbygg i filler.
Der er han, rett foran meg. Nå har jeg sett ham. Et uhyggelig uhyre i grå sement med skjorte og slips, glattslikket hår og kinnskjegg. Han så død ut – og det er likegodt for meg.
Jeg er i verdenshistorien, der jeg sitter. Men det drama som utspiller seg dag etter dag i rettsalen får sine dimensjoner ut over den lille, grå og greie salen. Det er faktisk media som etter min oppfatning så imponerende løfter saken opp i en form for katedral og inn i den dimensjon rettsaken vitterlig dreier seg om.
Dekningen i landets TV-kanaler, i dagsavisene, i nyhetsbildet, i kommentarer og oppsummeringer er glimrende. Den er flerfoldig, den er grundig og kompetent og fremfor alt anstendig. Pressefolk henter inn fagekspertise, får frem innfallsvinkler og belyser alle sider av den enorme tragedien opp mot forhandlingene som pågår dag etter dag. Dette overvelder meg ved selvsyn, mediakyndig som jeg faktisk er. Norsk media-dekning av Breivik-saken kan sammenlignes med CNN både i form og innhold.
Så min studietur til Oslo Tinghus denne ene dagen gir meg den store og betryggende overraskelse av at Den 4. Statsmakt – pressen – ikke bare er fri, men sivilisasjons-bærende. Det er pressefolkene som skaper et verdig rom videre ut over Domstolens 4 vegger med formell behandling av dyktige aktører slik som norsk lov forutsetter .
Så ble retten hevet.
Jeg leverte mitt adgangskort i rødt bånd. Jeg syklet tilbake til min skrivehule og hadde opplevd mindre enn jeg hadde forventet, men fått bekreftet min tro på et levende demokratisk samfunn bassert på enkel og verdig rettsoppgjør, men fremfor alt en media-dekning av dimensjoner.