POLITIKERE PÅ PODCAST, INSTAGRAM OG TWITTER – ER DET ET GODE?

Skrekk og gru – vi har jo Trump!

Glem nå ham for et øyeblikk. For her hjemme på berget deltar våre folkevalgte og sannelig også ministre med aktivt og ustoppelig tilstedeværelse på sosiale medier.

Landbruksministerinne Bollestad sender lystelige foto av ektemann med bar overkropp i huslige sysler. Kulturminister Abid Raja twitrer i vei om hva slags sko man bør ha på vei til statsråd. Unge folkevalgte har laget podcast om hvordan folkevalgte har det med seg selv og andre på Stortinget. MIljøvernminister Rotevatn er fortsatt uopphørlig og meget profesjonell på twitter.

Er dette et demokratisk fremskritt, mon tro? Enkefruen som kommer fra et velmøblert hjem hvor maleriene henger rett, hvor man spiser med kniv og gaffel og ALDRI sitter til bords i bar overkropp – hun innrømmer at i møtet med denne nye utlevering på sosiale medier nok har snurpet munnen og rynket på nesen.

Hvor privat og personlig skal man være når man deltar i det digitale fellesrom? Som enkeltmenneske , men ikke minst som offentlig person.

Før konklusjon trekkes må Enkefruen nevne at hun støtt og stadig får på e-post «personlige » hilsener med oppmuntrende tilrop fra Høyreministre Sanner og Eriksen og sannelig nok Statsminister Erna til » kjære Ingeborg» . Innholds-riktige brev om siste seier for regjering og parti.

De er fullstendig upersonlige og tydelig masseprodusert, et slags industriprodukt.

Som Høyredame fikk jeg en oppfordring for uker tilbake om å sende inn et eller flere forslag til partiets programkomite – de tok gjerne imot ideer til en bedre politikk. Siden Enkefruen hadde i skrift og tale hevdet at ALDERDOMSKULTUR er fraværende i fellesrommet og at kanskje Høyre burde skape en ide-debatt omkring dette faktum – i likhet med Høyre-feminisme på 1970-tallet – så skrev jeg ned og sendte avsted til komiteen tanker og ideer om dette tema.

Jeg hørte aldri noe fra dem, så jeg ringte til Høyres Hovedorganisasjon for å etterlyse og gjerne understreke viktigheten av innholdet i min henvendelse. Jeg presenterte meg – uten at det gjorde særlig inntrykk – og ble videresendt til en saksbehandler eller sekretær. Nok engang sa jeg hvem jeg var, selvsagt, ( har nå levet som aktiv samfunnsdebattant i alle voksne år) , men den unge mann som var vennligheten selv og munter i replikken – han lovet å minne programkomiteens formann om mitt bidrag.

Jeg har fortsatt ikke hørt et skvatt

Tilbake til politikeres bruk av sosiale media – ikke med ferdigproduserte besvergelser og skryt, men som personlige tilstedeværelser , som levende utløp og innblikk for levende hverdagsliv . Som raske kommentarer i farten der og da. Og i et levende kortformulert språk

Enkefruen har kommet til at dette er en berikelse av demokratiet. Det går en syltynn grense mellom seriøsitet eller/og klovneri. Det viktige er at fordi politikere har blitt en yrkesgruppe som fra ungdoms-skole-stadiet begynner å forberede seg til en plass som folkevalgt på Storting og i styringsverk – . så har de fjernet seg fra oss hverdagsmennesker i hverdagen.

Ved å sende på Instagram, ved å twitre i vei og ikke minst delta i det levende Podcast-mediet – så byr de på seg selv! Plutselig er de som folk flest, akkurat så vanlige som oss. Og med enkle og direkte observasjoner vi skjønner oss på! Og gjerne med innsmett av klokskap og kunnen.

Bare et godt råd; ikke undervurder oss ! Vi er ikke dumme.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *