PERSONLIG STILLHET

Professor i fonetikk Ernst W. Selmer formante oss studenter til å praktisere det han kaldte «personlig stillhet «- vi skulle ikke bare sitte stille, men VÆRE stille. I respekt for ham som 70-åring med svak hørsel, men også i respekt for faget og for hverandre. Ikke harke, ikke hoste, ikke snakke. Bare lytte med hele seg.

I debatten sist uke med og for konsertpianist Leiv Ove Andsnes , ble jeg minnet om både om  den fremragende professoren  og tillike hans viktige appell. For i Grieg-hallen i Bergen var det blitt innført ny praksis om å kunne ta med seg småmat og drikke inn i salen og nyte medbragt under konserten. Hvorfor i himmelens navn det er så nødvendig, ble forklart oss av direktør Munch. Det var for å skape et bredere publikum til klassisk musikk. Dessuten bedrev publikum både med host og hark, gå på toalett, sannelig også å taste og trykke , hevdet herr Munch- så da ble det likesom mer koselig  å hygge seg med å putte noe inn i ansiktet.  Siden de nå var der og hadde betalt for opplevelsen.

Vår mesterpianist påpekte dempet og vennlig at denslags ødela fullstendig for hans eminente kunstneriske utøvelse. ( Noe en konserthus-ansvarlig direktør burde ha tenkt på.) Andsnes avslo også bastant at den nye praksis ville føre til at publikum DERMED  endelig fikk sans for å gå på klassisk konsert – snarere tvert i mot, sa den tapre kriger!   Andsnes selv som publikum og alle vi andre  ble dessuten distrahert og forstyrret av ukonsentrerte, smådrikkende naboer på benkeradene .Da burde en sterk kommersiell festspilldirektør komme på tanken om at lønnsomhets-aspektet kanskje bleknet.

Vi lever i tider hvor OPPDRAGELSE er blitt et fremmedord. Selv vokste jeg opp med foreldre som tok meg med på maleriutstilling, foredrag, reiser, restauranter, konserter og i kirken  –  for å lære meg hvordan man oppførte seg i fellesrom av alle slag. I respekt for møtet mellom scene og sal, i respekt for medmennesker, i respekt for kunst og kultur og dannelse. Det var koder -det var tradisjon. Jeg skulle bli gagns menneske.

Noe av det viktigste jeg også lærte, var å kjede meg. Vi lærte det i  gamle dager . Det har sannelig kommet godt med gjennom et helt liv! Taler som aldri tar slutt. Arrangement som varer og varer. Jo eldre kroppen blir, jo større er påkjenningen.

Men man har lært PERSONLIG STILLHET. Professor Selmer hadde ropt «UT!» til den arme student som tok med mat eller drikke inn i auditoriet. Vel – hans forelesninger var obligatoriske – det kapitalistiske lønnsomhets-aspektet var gudskjetakk ikke i hans verden. Ikke i vår heller.

Men idag burde flere ansvarlige vertsfolk for møter i alle fellesrom – kirke – kino – konsert – kultur – rope UT. Dessuten – vi spiser og spiser og må ha drikke i beger av papp og glass ustoppelig. Vi trenger da ikke enda mer mat – så velfødde som vi er. Mobilforbudte soner burde innføres umiddelbart – ikke bare privat.

Vi skulle trene mer på å konsentrere oss, fordype oss,  – gjerne kjede oss. Shirley MacLaine sier vi skal kjede oss 2 timer hver dag for å være kreative!

Den salige professor Selmer skal ha takk. Jeg lærte mer enn fonetikk – jeg lærte meg PERSONLIG STILLHET.

 

Én kommentar til «PERSONLIG STILLHET»

  1. Årsakssammenheng:
    1) Firmaer sponser kulturarrangementer.
    2) Ansatte får gratis billett.
    3) De tror de skal på firmafest.
    4) Fyll og bråk oppstår.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>