Det er bedre å være rik og ulykkelig enn fattig og ulykkelig. Penger hjelper, sier nå jeg.
Derfor har man penger på konto – i tilfelle noe skjer, og man trenger hjelp til mye og det meste. Man har en inngrodd misstanke om at pleie, sykehjem og omsorg ikke bare melder seg og banker på den dag man er nede for telling. Da vil man gjerne kunne ønske seg å kjøpe fritt.
Mange av oss i Den Tredje Alder tar opp lån på bolig . Det blir hevdet at det er for å kose seg, reise, unne seg småpen luksus etter et langt og slitsomt arbeidsliv. Dette skal visstnok også være tegn på lettsindig ansvarsfraskrivelse og usivilsert samfunnsliv fordi man altså ikke sparer og legger i arve-kisten til barn og barnebarn, men følgelig kun tenker på sin egen velvoksne trivsel.
Det er nok riktig mange som faktisk tar av til fjerne land og riker med sol og varme, golf og elvecruise. Mange blir der i flere måneder enn bare de som er kalde og mørke. Fra 60 år til 90 gjør mangede ikke annet enn å feriere. Hjemlandet er for smått, maten for dårlig, vinen for dyr. Riktignok ergrer man seg over de norske avisers forsider, at TV-programmene er for dumme – man følger jo med der nede fra , må vite – og man forarges dypt og inderlig over de sosiale media pluss de forskrekkelig norske veier og jernbanen, ikke minst. Så går man da ved den spanske badekysten i kortbukse og singlet og flagrende toga, holder seg brun og spenstig – så lenge det varer. Og det gjør det jo – lenge.
Her om dagen traff jeg på min venn, advokaten, som satt på utekafeen med sin avis og drakk te. Han så mindre ut enn vanlig, var lettere ubarbert og virket mer muggen enn han hadde for vane. Siden han på sine voksne dager hadde investert i feriested i Provence i likhet med mange nordmenn i øverste lønnsklasse, så stanset jeg min sykkel, klev av og uttrykte glede over at han var i byen på en årstid hvor Sydfrankrike er ferieland fremfor alt annet. Jeg lurte på hvorfor Oslo i august?
Hans kjære hustru hadde fått kreft, en alvorlig variant. Min venn var langt nede, og det snakket vi om. Når slikt slår inn i tilværelsen, er det avgjørende å komme hjem der man hører til . Der kan man koder og språk. Der har man bekjente og – takk og lov – familie og venner. Alt det som har med tilhørighet å gjøre. Plutselig betyr det lite at solen skinner mer der nede, at havet svaler, og kveldene er dype, mørke og varme. Man skal mot hjemlandets kyster hver eneste natt, som Ibsen skrev. Ekteparet visste ikke hvor lenge og god fremtiden ville vare. De visste de var kommet hjem der de bodde.
Jeg vil ha penger på bok. Jeg vil ikke være avhengig av å be om hjelp. Jeg vil ønske å kunne kjøpe meg sterke hender, trofast pleie, ha helt ordnede avtaler og ikke ligge andre til last.
Å oppta lån i egen bolig på sine gamle dager slik at det finnes gode tall med mange nuller bak på privat konto, gir en følelse av forsikring. Mange av oss forblir sparsomme livet ut – dette til tross. Vi reiser mindre og mindre, også fordi en reise for godt voksne ikke er helt enkelt og dermed slett ikke billig. Vi bruker måneder på å overbevise oss selv om at vi trenger å skifte ut den gamle sofaen med en ny, da det i såfall kutter kraftig ned på denne kontoen av en sikkerhet. Det er en myte at seniorer tar huslån for å slå ut håret i renspikka luksusliv. Nei – vi tar lån fordi penger hjelper den dagen da mangt og det meste går i svart.
Norsk politikk har tegnet et skrekkbilde av at bestemor skal på anbud. Det er forunderlig at her skal vi kunne velge oss til lede og avmakt på vin og bil, sofa og flatskjerm,hytte og hus, maleri og golfmedlemskap. Bestemødre kan fosse rundt på elvecruise så fritt man bare ønsker. Men den dagen bedstemor vil ha seg sin sykeseng eller sin personlige hjelper og velge fritt på hyllen – se da er det udemokratisk og usosialt og farlig for fellesskapet.
Klart vi skal ha fellesgoder som skal være der for både fattig og rik. Jeg er for offentlig helse og sykehjelp på ALLE plan. Men samtidig et både og – det må kunne være en menneskerett å vite seg heller uten den nyeste båten og bilen, villaen og feriested i Syden, for derimot heller ha penger på bok for å kunne kjøpe seg hjelp. De som betaler seg hjelp, går ut av rekken slik at andre rykker frem.
I all anstendighets navn – det går en grense for at et samfunn skal kunne ha like høy og sikker kvalitet på tilbud om begge deler til alle kanter og alle trengende. Denne grensen mellom goder fra felles-kassen og fra privat kjøpe-kasse er hverken avklart eller nærmest tillatt å diskutere. Vi er alle så sosial-demokratiske mellom ørene at vi ikke engang har tatt oss den politiske anstrengelse å gjennombore i problematikken. For på begge sider av skillelinjene ligger fordommer både i åpent lende og på lur.
Nå er det kommunevalg. Nå er det klima for anstendig alvor. Verden er stor og farlig der ute , og vi hører hjemme i et vemodig vakkert og rikt land. Vi er veldig få, og der er god plass. Også i denne kontekst – jeg gjentar; penger hjelper!!!!!